Etter fire heseblesende filmer hvor hver film har tatt det hele flere steg lenger enn forgjengeren var det mange som…
De to tidligere filmene spunnet rundt myten om Alex Cross var kanskje ikke i toppsjiktet hva thrillere angikk, men med Morgan Freeman i hovedrollen hadde de om ikke annet tyngde nok til å fungere selv om det ble med to filmer. Når Alex Cross nå er et faktum handler alt om å modernisere seg selv og by publikumet på en troverdig filmopplevelse. Read the rest of this entry »
Når sant skal sies har vi aldri vært i direkte manko på såkalte musikkfilmer og når dette skrives har vi akkurat lagt bak oss en lang periode spekket til randen med remakes og oppfølgere av og til klassikere. Det som imidlertid har vært gjengangeren er det at det alltid handler om feel good musikk av den radiovennlige typen og man må faktisk tilbake til Streets of Fire for å finne en virkelig god rocke-feel-good-film. Read the rest of this entry »
Selv om filmserien har hatt kvalitetsmessige variasjoner på linje med Britney Spears har jeg alltid hatt sansen for disse toskete og nærmest hjernedøde actionrullene hvor zombieblod og hjernemasse har blitt splattet utover veggen av seriens ultrasexy heltinne. Tross alt har ikke nedturene vært så ille at bygdas psykolog har kunnet bygge seg ny tennisbane men etter å ha sett Retribution bør nok fyren begynne å tenke på det. Read the rest of this entry »
Det å ta tradisjonelle elementer og flette de inn i en utradisjonell setting har i 2011/2012 vært en farsott i Hollywood og hvor noen som for eksempel Cowboys VS Aliens har lykkes har et utall filmer floppet så hardt at razziejuryen har hatt et sant helvete. Når noen så får det for seg å la en gjeng blodtørstige vampyrer få prøve seg på selveste Abraham Lincoln kan det jo gå begge veier – og det gjør det til gangs. Read the rest of this entry »
Livet er fullt av saker som går overraskende bra sammen; jenter og miniskjørt, cognac og sigar, og selvfølgelig Johnny Depp og Tim Burton. Disse to herrene har gitt oss en lang rekke fantastiske filmer og forventingene har således vært skyhøye i forkant av Dark Shadows. Det kunne liksom bare ikke feile men det at det ikke lykkes 100% er kanskje vår egen skyld? Read the rest of this entry »
Uten å gjøre denne omtalen til en historietime så er det ikke til å komme bort at Len Wiseman maktet å skape en mytologi med den originale Underworld. Vi ble introdusert for en eldgammel verden hvor to overnaturlige raser måtte forholde seg til de eldre lederne i hierarkiet, det var mørkt og dystert, skuespillerne gjorde en forbausende god jobb, og regien var intet mindre enn drop dead gorgeus. Selv om de to oppfølgerne aldri maktet å leve opp til originalen så var trilogien komplett og en firrer ville således være for en bonus å regne. Synd produsentene valgte en svensk bonusordning.
For meg var Underworld 3 det avsluttende kapitelet men slettes ikke den avslutningen serien fortjente. Det å fjerne Selene fra Underworld er som å fjerne Martin Schanke fra rallycross’en; det blir kjedelig. Med Awakening er Selene tilbake og det bugner selvfølgelig for mye potensiell moro. Med intet mindre enn 6 personer som har vært innom og skrevet manus tar det ikke mange sekundene før potensialet fyker rett ad skogen i zululand. Konseptet med at Selene har fått en datter er så fjernt i forhold til den etablerte Underworld-mytologien at det er til å spy av og det er bare bakteppet. Her serveres det et verdensledene firma med en lyssky side, fjotten som har tatt de gale valgene gjør endelig det riktige og for å virkelig tilspisse denne suppen byr Awakening på en politimann hvis tilhørighet kan sammenlignes med Krekars tilhørighet til Norge.
Dette salige kaoset av beint idiotiske klisjeer skytes ytterligere ad helvete takket være en dialog som skaper en ny standard for hvordan ting så absolutt ikke skal gjøres. Det hjelper så lite at Kate Beckinsale atter en gang er nesten utenomjordisk sexy i sin skinnende lærdrakt; selv ikke hun makter å gjøre noe ut av Selene denne gangen og i flertallet av scenen fikk jeg inntrykket av dette var “Kate i lakk og lær” fremfor Selene. Å bruke spalteplass på resten av skuespillerne vil være å kaste bort min så vel som din tid men se gjerne for deg lavbudsjettsserier som går på Kanal FEM seint på kvelden.
Dette tvserie-inntrtykket forsterkes ytterligere av regissørduoen Måns Mårlind og Björn Stein som her blottlegger alle sine svakheter til gangs. Historien i seg selv er en fadese uten dybde og de to svenskene gjør sitt ytterste for å dekke opp for filmens mangler med en lang rekke actionscener. Hvem har sagt at høye smell ikke kan dekke opp for manglende substans? Jeg for eksempel! Disse to guttas forståelse av action hadde sikkert imponert tv-seere på 50 tallet men dette er platt og lite imponerende. Når sant skal sies er det på grensen til å være motbydelig dårlig! De en gang så skremmende varulvene ser mer ut som “twilight-bikkjevovver-med-rabies”, det syder over av visuelle glipp i effektene og det hele fremstår som i overkant falskt. Det å å blende disse naturlige skapningene inn i filmens virkelighet var tross alt de tre forgjengernes store visuelle styrke. Kronen på verket må således være Selene’s datter som ikke overraskende er en hybrid, men som allikevel ser ut som en slags modernisert “jenta fra the grudge” der hun snerrer lattervekkende mot kameraet.
For meg som elsker Underworld-konseptet var Awakening en av de filmene det var knyttet størst forventninger til i 2012 og den har tryna fullstendig. Nå har nok mitt utgangspunkt ødelagt noe men selv uten mitt forhold til Underworld så dette reinspikka dritt servert på flatskjermen. Historien er i overkant dum, effektene er skammelig dårlige, skuespillerne skulle ha vært fratt lisensen til å spille og evig-sexy Kate Beckinsale virker nesten lei seg for å medvirke i dette skvipet av film.
Å bo i Norge er omtrent ensbetydende med at man ikke får tilgang til all verdas vampyrfilmer. Kinoene vil ikke å sette de opp men skylder på at de ikke har tjent inn nok penger i statene mens leiesjappene gjerne tar inn ett par av de mest kjente og plasserer de på nederste hylle. Faktum er at mange av de bedre vampyrfilmene har vært såkalte b-filmer sett med norske øyne og med Dead Cert er det en gruppe engelskmenn Read the rest of this entry »
Det glade 80-tallet var over oss og på kinoene verda over rullet den ene dansefilmen etter den andre. Det handlet om å fange livsgleden i selve dansen og for mang en sofasliter så var dette et langt bedre alternativ enn å dra skrotten sin ut på dansegulvet. Nå vet jeg ikke med dere, men selv fikk jeg en mild følelse av å latskap når jeg så Kevin Bacon sprette rundt i den originalen. Read the rest of this entry »
For oss soffaslitere hvis danseegenskaper ville ha fått oss kasta ut av enhver klubb om vi prøvde oss er disse dansefilmene gull verdt. Dansescene er som oftest helt fantastiske og resten kan være så der. Når You Got Served kom ble den også – noe ufrivillig – selve sjangerdefinisjonen i egen høy film. Selv om dansescenene var tidvis råe så var filmen enn fullstendig katastrofe og oddsene for en oppfølger var ikke sterkere en oddsene for at Moder Read the rest of this entry »
Filmens verden har i løpet av årenes gang presentert oss for kjente og kjære monstre som de forførende vampyrene, de blodtørstige zombiene, de ekle ghoul’ene og ikke minst de fryktinngytende varulvene. Men hvor filmer byr på ett eller maks to ulike monstre skulle Dyland Dog: Dead of Night bli tegneserieadapsjonen som ga oss hele sulamitten i en film samtidig som den skulle være tro mot tegneserien, behandle alle monstre med respekt Read the rest of this entry »