Uten å gjøre denne omtalen til en historietime så er det ikke til å komme bort at Len Wiseman maktet å skape en mytologi med den originale Underworld. Vi ble introdusert for en eldgammel verden hvor to overnaturlige raser måtte forholde seg til de eldre lederne i hierarkiet, det var mørkt og dystert, skuespillerne gjorde en forbausende god jobb, og regien var intet mindre enn drop dead gorgeus. Selv om de to oppfølgerne aldri maktet å leve opp til originalen så var trilogien komplett og en firrer ville således være for en bonus å regne. Synd produsentene valgte en svensk bonusordning.
For meg var Underworld 3 det avsluttende kapitelet men slettes ikke den avslutningen serien fortjente. Det å fjerne Selene fra Underworld er som å fjerne Martin Schanke fra rallycross’en; det blir kjedelig. Med Awakening er Selene tilbake og det bugner selvfølgelig for mye potensiell moro. Med intet mindre enn 6 personer som har vært innom og skrevet manus tar det ikke mange sekundene før potensialet fyker rett ad skogen i zululand. Konseptet med at Selene har fått en datter er så fjernt i forhold til den etablerte Underworld-mytologien at det er til å spy av og det er bare bakteppet. Her serveres det et verdensledene firma med en lyssky side, fjotten som har tatt de gale valgene gjør endelig det riktige og for å virkelig tilspisse denne suppen byr Awakening på en politimann hvis tilhørighet kan sammenlignes med Krekars tilhørighet til Norge.
Dette salige kaoset av beint idiotiske klisjeer skytes ytterligere ad helvete takket være en dialog som skaper en ny standard for hvordan ting så absolutt ikke skal gjøres. Det hjelper så lite at Kate Beckinsale atter en gang er nesten utenomjordisk sexy i sin skinnende lærdrakt; selv ikke hun makter å gjøre noe ut av Selene denne gangen og i flertallet av scenen fikk jeg inntrykket av dette var “Kate i lakk og lær” fremfor Selene. Å bruke spalteplass på resten av skuespillerne vil være å kaste bort min så vel som din tid men se gjerne for deg lavbudsjettsserier som går på Kanal FEM seint på kvelden.
Dette tvserie-inntrtykket forsterkes ytterligere av regissørduoen Måns Mårlind og Björn Stein som her blottlegger alle sine svakheter til gangs. Historien i seg selv er en fadese uten dybde og de to svenskene gjør sitt ytterste for å dekke opp for filmens mangler med en lang rekke actionscener. Hvem har sagt at høye smell ikke kan dekke opp for manglende substans? Jeg for eksempel! Disse to guttas forståelse av action hadde sikkert imponert tv-seere på 50 tallet men dette er platt og lite imponerende. Når sant skal sies er det på grensen til å være motbydelig dårlig! De en gang så skremmende varulvene ser mer ut som “twilight-bikkjevovver-med-rabies”, det syder over av visuelle glipp i effektene og det hele fremstår som i overkant falskt. Det å å blende disse naturlige skapningene inn i filmens virkelighet var tross alt de tre forgjengernes store visuelle styrke. Kronen på verket må således være Selene’s datter som ikke overraskende er en hybrid, men som allikevel ser ut som en slags modernisert “jenta fra the grudge” der hun snerrer lattervekkende mot kameraet.
For meg som elsker Underworld-konseptet var Awakening en av de filmene det var knyttet størst forventninger til i 2012 og den har tryna fullstendig. Nå har nok mitt utgangspunkt ødelagt noe men selv uten mitt forhold til Underworld så dette reinspikka dritt servert på flatskjermen. Historien er i overkant dum, effektene er skammelig dårlige, skuespillerne skulle ha vært fratt lisensen til å spille og evig-sexy Kate Beckinsale virker nesten lei seg for å medvirke i dette skvipet av film.