Det er merkelig å tenke på hvor langt spillmediet har kommet siden de første spillene ble lansert en gang for mange år siden. Tekniske begrensninger var det største hinderet i datidens spillutvikling da man knapt hadde prosessorkraften til å regne ut et enkelt multiplikasjons regnestykke. Etter hvert som teknologien har utviklet seg har også mulighetene for hva utviklerne kan gjøre med spillene sine. Dagens spill er blitt større og bedre på nesten alle måter, men de er også blitt mer realistiske. Jeg kan ikke minnes sist jeg så et spill som var like overdrevent og urealistisk som for eksempel Serious Sam eller Quake. Her løpet man rundt på banene og skyter mer eller mindre kontinuerlig for å overleve. Hvis du ikke skyter eller sprenger noe, så gjør du noe gale. Det er denne filosofien Eidos og Avalanche hadde når de startet utviklingen av Just Cause 2, noe som er dens største fordel, men også dens verste fiende.
Du spiller som Rico Rodriguez, en CIA agent som er blitt sent til den fiktive øya Panau i sørøst Asia for å kvitte deg med diktatoren som sitter på makten der: Baby Panay. Samtidig som du jakter på Panay så vil du også måtte finne og drepe Tom Sheldon, en tidligere CIA agent som skal ha forsvunnet etter at Panay tok makten. For å oppnå dine mål må du alliere deg med de forskjellige fraksjonene som er å finne på øya, og du må selvsagt arbeide for disse tvilsomme gruppene for å få den informasjonen du så sårt trenger.
Du skjønner kanskje at historien ikke er hovedfokuset til Just Cause 2. Dens historie er så klisjéfylt og overdreven at man ikke kan ta den seriøs. Spillet er heldigvis klar over dette, men jeg klarer ikke å kvitte meg med følelsen av at det er et snev av seriøsitet i det hele. De politiske undertonene er ganske så fremtredene, og med spillets avslutning virker det som de prøver å formidle et budskap i et ellers så meningsløst spill. Ethvert budskap som spillet måtte ha forsvinner som følge av dårlig skuespill fra stemme skuespillerne og uinteressant historie som er alt for forutsigbar og uengasjerende.
Fra det øyeblikket du får kontroll over Rico er det ikke lagt noe skjul på hva spillet er, et tredje persons skytespill satt i en enorm åpen verden. Den beste måten å håndtere de mange fiendene du treffer på i spillet er ved hjelp av en rekke skytevåpen og kjøretøy som er å finne over alt i verdenen. Men det som gjør at Just Cause 2 skiller seg fra spill som Red Dead Redemption eller Saints Row 2 er at du alltid kan skyte ut en stålkabel med en krok som fester seg til alt og alle. Med denne stålkabelen vil du få muligheten til å feste ting til hverandre som kan forårsake store ødeleggelser, eller du kan bruke den som et transportmiddel ved at du trekker deg til kabelen. Og sammen med den uendelige mengden med fallskjermer som du kan utløse har du noen ekstremt potente leketøy å leke deg med.
Selve skytingen i spillet føles svært så uengasjerende til tross for at du kan oppgradere både våpen og biler med å samle på våpen- og kjøretøydeler. Du får aldri noen sans for våpnene du har tilgang til, og kroken din blir et flittig brukt verktøy som følge. Du kan dra fienden ned fra høye kanter, feste ham i bilen din mens du så legger ut på en kjøretur langs stranden. Eller du kan feste to forskjellige fiender sammen mens du går videre til nestemann. Mulighetene er mange når du sitter deg ned og eksperimenterer med alt mulighetene du har til rådighet.
Alle disse mulighetene er til stede med kun et formål i øye, for at du skal kunne skape kaos. Hele spillet er basert på at du skaper kaos på øyen, noe som viser utviklernes nytolkning av gammel designfilosofi hvor underholdning er i høysetet. Dette er blitt 
rettferdiggjort med at jo mer kaos du forårsaker, jo større kjangse er det for at du får Panay til å dukke opp, og de forskjellige fraksjonene på øya får større innflytelse på øyen. Kaos kan forårsakes ved å sprenge ting. Så alle ting som er merket med regjeringens symboler kan eksplodere på spektakulært vis. Eksplosive tønner, gasstanker, radartallerkener og propagandaboder kan alle sprenges for å eskalere kaoset på Panau. Kaos kan også oppnås når du fullfører oppdrag av ymse slag så vel som å ”fullføre” byer og militærbaser, altså at du ødelegger alt som kan ødelegges og finner alt som er å finne på det stedet.
Viktigst av alt vil kaoset også gi deg tilgang til oppdrag fra CIA som fortsetter historien. Det er en effektiv og gøy måte å bringe videre historien, samt at det er en lur måte å belønne spilleren på ved å gi deg flere leketøy. Alt dette kaoset vil også gi deg flere oppdrag fra de forskjellige fraksjonene, samt tilgang til flere våpen og kjøretøy som du kan kjøpe fra svartebørsen. Det praktiske med svartebørsen er at det er din egen private svartebørs som du kan aktivere når du vil så lenge det er plass til helikopteret som leverer varene sine. Men dette er også et alvorlig problem. For du kan kun kjøpe en ting om gangen, og dette medfølger en liten videosnutt av at helikopteret først kommer til deg, og enda et klipp som viser at det drar sin vei. Og når piloten høres ut som en nylobotomert sørstats cowboy med kun en replikk som repeteres i det uendelige, så er irritasjonen et faktum. Så det å kjøpe våpen blir en ting som du helst vil unngå og blir kun gjort når du ser deg nødt til å gjøre det.
Noe som også er noe du vil unngå er å bruke de forskjellige kjøretøyene. Her har utviklerne helt glemt å lage en tilfredsstillende kontroll, så det føles som du kjører en handlevogn i 150 km/t. Med unntak av noen få biler, så er de andre bilene totalt ubrukelige med mindre du har lyst til å dundre inn i en fjellvegg i høy hastighet for å se på eksplosjonen. De eneste kjøretøyene du kommer til å bruke er helikopter og fly da de er de eneste fremkomstmidlene som bringer deg fortere frem enn fallskjermen din. For du kan nemlig bruke kroken din til å akselerere deg i høy fart for så å utløse fallskjermen hvorpå du igjen bruker kroken til å skape oppdrift ved å skyte den i bakken. Dermed blir alle biler og motorsykler nytteløse da du har en langt mer effektiv måte å komme deg rundt om i verdenen. Dette forsterkes bare ved at du kun kan kjøpe 15 av totalt 104 kjøretøy inkludert de nedlastbare kjøretøyene. Og disse 15 farkostene kan kun kjøpes, de er ikke å finne noen steder på øya, noe som ytterligere minker nytteverdien av de kjøpbare kjøretøyene.
Og dette er stort sett alt du kan finne på i Just Cause 2. Det er ikke slik som i GTA eller Red Dead Redemption at du har mange aktiviteter du kan gjøre når du er lei av å sprenge ting i luften. Det er ingen pokerslag du kan ta del i og det er ingen dyr å jakte på. Du kan samle på enkelte ting som de forskjellige faksjonen vil at du skal finne for dem. Men disse er markert på kartet i form av en blå prikk, så det er mer et oppdrag å finne disse tingene enn det er en bonus for spilleren. Og belønningen for å finne disse er ikke stort å skryte av heller. Du kan riktignok også ta del i diverse kappløp, men når disse kun blir gjort på enmannshånd uten motstandere, kombinert med den dårlige kontrollen du har over kjøretøyene så får du liten underholdning ut av dette. Riktignok kan du samle på de tidligere nevnte våpen- og kjøretøy delene, men da disse gir deg begrenset med belønning blir heller ikke det noe du vil gjøre i lengden.
Det triste med Just Cause 2 er at det blir kjedelig etter en stund. Spillet åpner stort med alle disse fantastiske mulighetene til å gjøre som du vil. Men når du har spilt det i noen timer så har du funnet ut hvordan spillet utarter seg. Og det som var så gøy å gjøre med 
fiendene viser seg å være ganske så upraktisk å gjøre i lengden, så du skyter bare fiendene dine i stedet for å feste de til flyet ditt og ta av med en stakkars soldat hengende på slep. Soldatene som du har som fiende blir også ganske kjedelig å kjempe mot da de ikke er noe stor motstand i, til og med på vanskeligere vanskelighetsgrader. Det er bare tre typer soldater å kjempe mot, men kun to av de vil være de hovedsakelige fiendene dine. Også det å eksplodere ting blir kjedelig da ødeleggelsen av ting kun er tildelt spesielle objekter, så ødeleggelsen du påfører er for begrenset til at det vil underholde over lengre perioder. Og når spillet fokuserer så stort på at du skal ødelegge ting, så har utviklerne skutt seg selv i foten ved at det blir kjedelig og ensformig å ødelegge ting i lengden.
Panau er en absolutt enorm verden. Den er hele 643 kvadratkilometer stor som du kan boltre deg i så snart du har gjennomført de første oppdragene. På Panau vil du se mange forskjellige lokasjoner. Det finnes urbane byer med en havn eller flyplass like i nærheten, mange landsbyer som kan bestå av bare noen stråhytter eller vanlige hus så vel som et flust av militærinstallasjoner. Alle disse befolkede stedene har du full tilgang til, i det minste kan du løpe rundt og oppå bygningene, men ikke inni dem. Men de ubefolkede områdene er også varierte ved at det finnes flere klimasoner på Panau, både snø, ørken og skogområder er å finne her.
Dessverre er det problematisk for utviklerne å fylle all denne plassen med fornuftig 
innhold. Det er enorme områder som skal dekoreres, og dermed er også store deler av kartet kopier av andre lignende steder. Med andre ord, så når du har sett en militærbase, så har du sett dem alle. Det er lite variasjon mellom arkitekturen på like områder, og vegetasjonen ellers på øya er heller ikke iøynefallende variert. Nå skal det også sies at en atskillig del av kartet er hav som ikke er så veldig interessant å se på. Men på en annen side har utviklerne tatt seg tiden til å fylle det grunne vannet med koraller og annen fargerik vegetasjon som gjør at spillet ikke føles uferdig, men heller lettere begrenset.
Til tross for at det kan være lite variasjon i det du vil se på, så er det i det minste pent å se på. Teksturene er kanskje ikke de mest detaljrike, men nå er det ikke meningen at du skal se for nøye på teksturene heller da du beveger deg mye eller holder deg på god avstand fra fienden. Verdenen kommer virkelig til live med sin vakre lyssetting hvor solstrålene føles varme og tiltrekkende. Havet glinser i all sin prakt, og Rico sin modell er fylt med mange små detaljer. Men den viktigste detaljen av alle er nok eksplosjonene og ødeleggelsen du forårsaker. Eksplosjonene er enorme, fargerike og bombastiske, slik man liker de. Støtet fra eksplosjonene gjør seg godt i settingen, men det er lite restavfall som kommer etter en eksplosjon. Og når spillet er så eksplosjonstungt så burde utviklerne ha kunne gjort eksplosjonene ytterligere interessante med mer skrap som blir spredd ut over området.
Just Cause 2 er et spill med mange feil. Kontrollen kan føles svært så ustabil til tider, til og med på PC, og det å spille spillet mister mye av sin magi jo mer man spiller det og klarer aldri å motivere deg til å fortsette å spille det. Spillet er pent å se på, men en mangel på variasjon gjør det kjedelig å utforske nye steder etter at du har funnet spillets rytme. Just Cause 2 underholder stort når du først starter spillet, og bør med det kanskje bare spilles i små perioder hvor du ikke får tid til å la deg bli vandt til det. I det minste så var det gøy så lenge det varte.
Produksjonsår: 2010
Plattform: PC (testet), Xbox 360, PS3
Utvikler: Avalanche Studios, Eidos Interactive
Spillmodus(er): Singleplayer
Sjanger: Action, Tredjepersonsskytespill
Anmeldt av: Odd-Arild Kristensen
Kommentarer