Solaris – En drømmeaktig film som kan kreve at du har en pute i nærheten.

Å være hobbyfilosof er en ganske så enkel og bekymringsfri beskjeftigelse man kan drive på med på fritiden. I trygge omgivelser kan man undre seg om de merkeligste spørsmål kun avbrutt av eventuelle andre sysler man måtte gjøre. Skal derimot filosofi presenteres for en større gruppe mennesker så krever det mye mer av filosofen. Hver teori må nøye snus og vendes på for å sikre at den er vanntett. Så når filmer først prøver å lage filmer som i bunn og grunn handler om filosofi så er det mye som forlanges av den bare for at den skal fungere tematisk i tillegg til fortellermessig. Solaris er et eksempel på en film som er nesten utelukkende fokusert på å fortelle en tematisk historie fremfor en handling i dens tradisjonelle forståelse.

På planeten Solaris har en forsker forsvunnet og en pilot blir sendt etter for å søke etter forskeren. Underveis opplever piloten en rekke uforklarlige hendelser som senere blir undersøkt av en kommisjon som konkluderer med at piloten har hallusinert alt sammen. Når de resterende på romstasjonen som går i bane rundt Solaris begynner å oppføre seg mistenkelig skal psykologen Kris Kelvin finne ut hva som er årsaken til den merkelige oppførselen på romstasjonen.

Da Solaris først kom ut ble den sett på som Sovjet Unionens svar på Stanley Kubricks 2001: A Space Oddysey. Men til tross for hva seerne betraktet Solaris som, så likte aldri regissør Andrei Tarkovsky 2001. Likheter kan man likevel finne. Fantastiske visuelle scener og en historie som finner sted i verdensrommet bare for å nevne noen. Tarkovsky var også i likhet med Kubrick en mann med en mye kreativitet og har med Solaris laget en film som er like fengslende som 2001. Tagningene er lange slik Tarkovsky gjerne gjorde, med skuespillere som går inn og ut av bildet. Visuelt er filmen også langt mer skitten og avfeldig enn sci-fi filmer fra samme tid og gir filmen en mer jordnær tilnærming. Det blir derfor en interessant kontrast mellom de realistiske omgivelsene, og den drømmeaktige filmingen som gir filmen en poetisk eim og bare underbygger dens tematiske budskap.

Som Tarkovskys store filmer er Solaris i likhet med Stalker en lang film på 165 minutter. Og tro du meg at du vil kjenne hvert eneste et av de minuttene. Det er ikke det at filmen er kjedelig eller alminnelig som gjør at den er så langtrukken, men heller det at filmen går så sent frem med sine momenter. Vi er blitt bortskjemt med amerikanske filmer som har en heidundrende fart hvor man knapt har tid til å puste. I Solaris er det ofte pusterom i hver eneste scene. Det hjelper heller ikke at filmen starter nærmest som et detektivdrama hvor man aldri blir gitt nok detaljer til å kunne få en oversikt over hva som faktisk skjer. Dermed tar det lang tid før man blir skikkelig motivert for hva filmen handler om.

Men så snart du får kontroll på hva som skjer så øker nytelsesnivået til filmen betraktelig. Det er som om at det går et lys og man forstår plutselig alt som skjer. Og til og med når filmen er på sitt mest motiverende så er bildene så vakkert komponert at man vil se hva neste scene viser. Tarkovskys lange tagninger gjør også at filmen tar seg god tid til å utforske alle deler ved scenen, til og med sekvenser som er banale og relativt unødvendige kan få flere minutter til å bli forklart og understreker regissørens budskap. Og det er nettopp jakten på budskapet som virkelig gjør filmen verdt det hele. For i likhet med Stalker så er kanskje ikke selve historien den mest fengende man kan finne. Men det er måten den er presentert på som er viktig, og tankene bak presentasjonen. Solaris klarer å motivere seeren til å analysere det en ser. Hvorvidt om filmen kommer til en konklusjon eller ei er noe du selv må finne ut, men den sår unektelig spiren til en filosofi som er langt dypere enn det filmen først gir uttrykk for.

Med en sånn fokus på tanker og filosofi så har filmen begrenset hva den prøver å gjøre. For som nevnt ovenfor så er ikke filmens handling den mest interessante. Den får i hvert fall ikke nok tid til å gjøre seg aktuell, og en av grunnene til at dette er et faktum er at skuespillet ikke er av høyeste kaliber. Det er ikke nødvendigvis dårlig, men bare stivt. Og det er forståelig i og med at tagningene kan bli lange og det er vanskelig å holde intensiteten oppe gjennom en hel scene uten at noe faller bort. Jüri Järvet gjør den beste rollen som den enigmatiske Dr. Snaut. Järvet evner å gjøre rollen merkverdig interessant til tross for at hans rolle ikke blir særlig utdypet. Det sentrale skuespillet kommer fra hovedrolleinnehaver Donatas Banionis og Natalya Bondarchuk som etter hvert tilbringer mye tid sammen og de gir en akseptabel tolkning av deres forhold. Men forholdet deres er kanskje ikke fullstendig realisert slik det var i boken som filmen er basert på. Når man kombinerer dette med intensitetsproblemene så har man det som kan fremstå som manglende roller i en film som allerede mangler en konkret handling den vil vie seg til.

Solaris er som en del av Tarkovskys filmer pleier å være, litt langsom. Ellers er det ingenting å utsette filmen for selv om skuespillet kan fremstå som en smule stivt. Dette kan en akseptere fordi regissør Tarkovskys filmstil er så enestående og fantastisk gripende. Det er nærmest som å høre et vakkert dikt når en ser et verk som Solaris hvor handlingen ikke er det viktigste med filmen, men heller hva den prøver å formidle. Har du tålmodigheten til å se filmen i sin helhet så er det en opplevelse som er vel verdt turen, bare ikke forvent at du vil bli underholdt hele tiden.

Tittel: Solaris
Produksjonsår: 1968.
Skuespillere: Natalya Bondarchuk, Donatas Banionis, Jüri Järvet, Vladislav Dvorzhetsky, Nikolai Grinko, Anatoli Solonitsyn, Sos Sargsyan, Olga Barnet, Tamara Ogorodnikova
Regi: Andrei Tarkovsky
Manus: Fridrikh Gorenshtein
Sjanger: Drama, Sci-Fi, Thriller
Anmeldt av: Odd-Arild Kristensen