De fleste av oss liker å drømme for selv om man opplever ett og annet mareritt om fæslige naboer med minimal forståelse for høy lyd og svigermors relativt mangelfulle egenskaper hva matlaging angår så er de fleste drømmer særdeles behagelige der man kjører rundt i en splitter ny Ferrari mens det står en røten lada i garasjen i våken tilstand eller fester med fiffen mens realiteten innebærer brautende bønder i FK-dress. Men hva skjer når en av tidenes mest begavede filmskapere visualiserer en drøm så kompleks at den vil bli diskutert i månedsvis fremover?
Christopher Nolan er filmskaperen som ikke har lært å tråkke feil! Han slo igjennom med 
den genierklærte Memento, han revitaliserte en institusjon med Batman Begins, han tok oss med på en fantastisk reise i The Prestige og han serverte oss et mesterverk i The Dark Knight og når han nå inviterer oss med inn i sin egen drømmeverden er det bare å bukke høflig og akseptere invitasjonen for med Inception tar ikke Nolan bare steget opp i dagens elite av filmskapere; han posisjonerer seg også blant de beste uavhengig av tidsepoke.
Med Inception gjør han det klinkende klart allerede fra første sekund at han har absolutt ingen planer overhodet om å la publikumet tenke på knitring i godteposer eller brussprengte blærer; filmen nærmest smeller til og holder det gående i to komma fem timer uten et eneste dødpunkt.
Ved å ta utgangspunkt i virkeligheten manipulerer Nolan denne drømmeverdenen og balanserer den hårfint på eggen av et sylskarpt knivblad for ved å holde seg forholdsvis nøktern selv om det bikker over i det urealistiske setter han selv rammene ved å ta oss med inn i en drøm og dermed frigir han seg også fra de virkelighetstro rammene som har ødelagt så mange andre fantasifulle filmer.
Dette troverdige preget er imidlertid ikke det første som slår deg for Nolan’s to hovedoppgaver har vært historien og det visuelle – to områder hvor han briljerer og til dels 
overgår seg selv. Historien i Inception er kompleks, intrikat og blytung der Nolan ved hjelp av flere lag med drømmer skaper et multi-lags komplott med vendinger og nyanser i fleng mens han overraskende nok makter å servere det på en måte man forstår selv om filmen så absolutt fortjener å bli sett to ganger for om det historiske er imponerende og suggerende er det ingenting i mot det audio-visuelle!
Det å snakke om glitcher i det visuelle blir som å snakke om komfortable kirkebenker; de finnes ikke og denne drømme-utgaven av vår egen realitet er til tider så fascinerende og omfattende at man kan måpe med god samvittighet over regissørens evne til å fylle bildet og lydsporet med detaljer som underbygger filmens budskap og byr som filmens handling på lag med lag med informasjon man uforvarende fordyper seg etterhvert som de mektige bildene ruller over lerretet.
I en så kompleks film hviler like mye av ansvaret på skuespillerne som på regissøren og det hører med til sjeldenhetene at vi får møte en så stabil og intensiv gjeng som her! Leonardo DiCaprio (Shutter Island, Body of Lies) har seilet opp som en av de mest profilerte karakterskuespillerne på 90- og 2000- tallet og bekrefter her sin posisjon ved bære mesteparten av karakterstudiet på sine skuldre med den største selvfølgelighet selv når Nolan nedlesser både han og oss i en altoppslukende fordypning i et intrikat sinn Sigmund Freud ville ha sprettet champisen for. Men i motsetning til hva man er vant til er DiCaprio omringet av et skuespillerensemble som tar pusten fra deg; Joseph Gordon-Levitt (Brick) Ellen Page (Hard Candy), Tom Hardy (Black Hawk Down) , Ken Watanabe (Cirque De Freak), Dileep Rao (Avatar), Cillian Murphy (Batman Begins), Tom Berenger (Smokin’ Aces 2) og Marion Cotillard (Public Enemies) forvandler disse bi-rollene til sentrale rollefigurer på nesten lik linje med DiCaprio og sammen skaper de noe nært magi.
Inception har lenge vært en av de filmene det har knyttet seg størst forventninger til og når den endelig har hatt premiere makter Christopher Nolan ikke bare å innfri, men han overgår de også med goooood margin! Under Nolan’s upåklagelig visjonære regi fanger Di Caprio og gjengen oss fra første sekund og tar oss med på en blytung reise inn i et komplekst sinn bygget på lag på lag med drømmer og serverer det på en forståelig måte selv om filmen også byr på så mye informasjon og så mange tvister at debatten kan rase i flere måneder vedrørende hva som faktisk er riktig. Om Memento er en klassiker, om The Dark Knight er et mesterverk, ja da vet jeg søttern hva jeg skal kalle Inception. Dette er en av de mektigste filmene jeg har sett noen gang og jeg finner ikke en eneste ting å utsette på den. Eller som en kamerat av meg uttalte: “Om Nolan makter å følge opp The Dark Knight og Inception skal jeg begynne å kalle han Elvis!”
Produksjonsår: 2010.
Skuespillere: Leonardo DiCaprio, Joseph Gordon-Levitt, Ellen Page, Tom Hardy, Ken Watanabe, Dileep Rao, Cillian Murphy, Tom Berenger, Marion Cotillard, Pete Postlethwaite, Michael Caine, Lukas Haas, Ta-Li Lee, Claire Geare, Magnus Nolan
Regi: Christopher Nolan
Manus: Christopher Nolan
Sjanger: Action, Thriller, Krim, Mysterium, drama
Anmeldt av: Rune Fredstad
Alkymisten:
Jo mindre du vet jo bedre. Slutt å les og bare se filmen!
Også til slutt denne kompleksiteten som jeg startet med. En film kan ganske lett fremstå som ganske så kompleks bare den hinter til en dypere handling slik Inception gjør. Bare tenk på 2001, en film som er uhyre enkel, men som vi har geniforklart med mange forklaringer på hva den symboliserer osv.. Vi har rett og slett gjort filmen mer komplisert enn den er ved at vi har tolket den.
La meg avklare at jeg har ingenting imot å tolk film. Det er en fantastisk ting å gjøre, men å gjøre det for mye blir å ødelegge opplevelsen. Inception kan man analysere fordi den inneholder ideer og emner som er mye dypere enn det filmen faktisk er. For i bunn og grunn så er det en spenningsfilm hvor noe skal plantes i stedet for å ranes (har vi en norsk betegnelse for “heist” filmer?). På samme måte som at matrix er en enkel film som handler om godt vs vondt, men også den kan gjøres mer kompleks ved å dra inn all symbolikken.
Inception er smekket med symbolikk. Og jeg frykter for at jo flere ganger man ser gjennom den vil disse symbolene vise seg lettere og lettere. Men jeg synes heller at man skal se på dette som krydder i filmen og ikke la det overskygge hele filmen. Det blir litt osm å tolke Pulp Fiction, en film med masse symbolikk, men en heller svak sammenheng mellom alt sammen.
Uansett så er Inception en meget bra film som ER kompleks. Du har helt rett Skrotnisse i at det er mange som sier de ikke forstår noe ut av den. Men det er vel også personer som ikke ser like mye film som oss, og stiller dermed svakere enn oss.
Konklusjon: Inception = BRA!
SpaceWaster: “For i bunn og grunn så er det en spenningsfilm hvor noe skal plantes” – en bedre definisjon av filmens mål og mening har jeg ikke hørt tidligere. For er det noe den planter hos publikumet så er det et frø som blomstrer opp i spekulasjoner…
Hjelp, jeg har falt av lasset. Kommentarene blir for dype så sent på kveld
#Skrot og Space. Tja… vet ikke helt hvor enig jeg er. Man kan si det som dere gjør og det ville vært rett, men jeg ser en film som en helhet med utallige aspekter. Da er det å tolke den elementært. De eneste filmene jeg ikke tolker er dem som gir klare kontekster om at de ikke skal det. Feks American Pie eller hjernedød action.
Så lenge en film tar for seg abstrakte tanker og viser den med fyll som i Inception sitt tilfelle er herlig action så mener jeg framdeles at det er tankene som er det viktige.
Det dere beskriver er at en film er som et bein, med en hard kjerne i midten og masse herlig fyll rundt. Dere sier at pga fyllet er der, og det er det vi ser best, det er det vi kjenner og smaker etc så er det i bunn og grunn det som er “det viktige” (feil ord å bruke her), men jeg mener at det er beinet i midten som er det viktige. Kjøttet rundt er kun fyll som er der for at det skal se bedre ut. Vil ikke si noen av oss tar feil eller har rett, men hva denne filmen er varierer veldig ifra øyet som ser.
Ps; Jeg kommer nok med anmeldelser ifra morgendagen av, men når de publiseres tar vi da
SS: Det var gode nyheter sånn på morgenkvisten at det kommer nye omtaler fra din kant. Men bruk forumet til å liste opp hva som kommer slik at vi slipper å dobbelt-anmelde noe.
Det er blitt gjort, men som hardhektet starcraft 2 fan så vet jeg ikke hva som skjer framover.
Med kanskje… 10 timer søv de siste tre dagene tilsammen i en arbeidsuke pga et spill… jeg begynner å bli lettere sløv
SPOILER ALERT!!!!!!
Superfilm. Enig i alt du sier. Allikevel har jeg kommet på en sak i ettertid som jeg lurer på om ble forklart: De kan ikke foreta et fall/kick mens de er vektløse. da biln går over brua i drøm 1, blir de i drøm 2 vektløse. Hvorfor skjer ikke dette i drøm 3 og limbo? Ble det forklart på noe vis?
Jeg synes ikke dette gjør filmen det bøss dårligere, uasnett om det ble forklart eller ikke, men dette er en film som får meg til å tenke så mye at jeg bare måtte prøve å få klarhet i det.
http://filmmartin.blogg.no/1279830422_inception.html
—-SPOILERE—-
FILMartin: Et bra sprm det der og jeg er litt usikker.
Det at det ikke skjer i Limbo forklares vel med at når man først kommer til en limbo-tilstand, så har man gått så mange nivåer ned at that’s it og at man da ikke kan kickes ut av det men må komme ut av det av egen fri vilje.
Det at de ikke blir vektløse i drøm 3 er desto verre å forstå seg på, men jeg lurer litt på om drøm 1 faktisk er drøm 1 med utgangspunkt i virkeligheten, eller om det er drøm 1 med utgangspunkt i at Cobb allerede er i Limbo – det ville i allefall ha forklart hvor de ikke blir vektløse i drøm 3 siden man i Limbo skaper alt av spilleregler selv…
Hva med denne tesen her; (den er litt påvirket av tankegangen rundt gjerninger og konsekvenser).
For å få et kick må man utsettes for en brå handling og i et fall vil man dermed være vektløs pga tiden går saktere i drømmene. 5 min = 1 time, som igjen blir da til mye mer etc. Man kan da først spekulere i at tiden blir SÅ uttrekket at man ikke kjenner noe til konsekvensene av et kick. Se for deg et kick som en stein som blir kastet i vannet, det gir ringer rundt seg som påvirker gjenstander som flyter i vannet, men jo lengre vekk ifra handlingen (stein vs vannoverflate) man kommer jo mindre og mer utydelige konsekvenser får man av gjerningen.
SS: Jeg er så absolutt med på den tesen; i forhold til filmens gang så høres den faktisk meget fornuftig ut.
Djiiises, ikke snakk mer om teser og slikt. Ta filmen som den er og slutt å forstå den. Man setter ikke på ei plate med Mozart for å forstå, men for å nyte.
Filmen var råbra! Nekter å kommentere mer om filmen i frykt for å bli revet med i diskusjonenen om hva som kunne hvert hva i hvilken drøm og hvorfor ikke i lag tre når lag to var best osv.
Et kunstverk som jeg skal kose meg med lenge. Om jeg klarer å legge meg ned å sove da, i frykt for å drømme/våkne.
Nolan er kongen av action/spenning nå om dagen i mine øyne!
Mozart setter man bare ikke på
Men mye av moroa med Inception er det faktum at den faktisk kan tolkes i motsetning til en drøss andre filmer i samme gate som er så enkle at man bare hadde sett den og ikke tenkt noe mer på den.
Vi var nede å så The Sorcerer’s Apprentice (igjen) i dag og mens vi sto ute og preika litt i forkant av visningen så jeg at madammen sto å glana på plakaten til Inception. Jeg gikk bort å spørte om det var noe i veien og så kom svaret:
“den filmen var faen meg steike bra!”
Nå DET er noe jeg aldri har hørt den dama si! Det nærmeste er visse flatterende ord om dansefilmer og f.eks. animasjonsfilmen Up.
Filmen er absolutt bra, det er ingen som vil påstå noe annet. Men jeg er virkelig en som er usedvanlig kranglete og kresen når det gjelder film, smådetaljer kan ødelegge hele filmer for meg. Av den enkle grunn at, gir en film seg ut for å være seriøs i et seriøst “miljø” da skal den være gjennomført nok til å bli tatt seriøst.
Et eksempel er jo at man i en film som Avatar fremdeles bruker prosjektilvåpen når man har teknologien til å fly over lange distangser i verdensrommet etc.. DET er en liten detalj som ødela mye av feelingen jeg fikk av krigselementet i den filmen.
Avatar var en film som ikke en gang klarte å underholde på de enkleste nivåene…
Men er så absolutt enig med Alkymisten! Man kan diskutere slutten, men det for bli det. La deg heller underholde av hvor god filmen var og ikke ødelegg den til neste gang.