Michael Moores småsosialistiske tendenser bare vokser. Han startet som en provosert mann som bare yppet bråk mot de store arbeidsgiverne i USA, for så å gå over til et større bytte, USA selv. Sicko startet tendensen som er sosialiseringen av USA. Moore har fått mye kritikk som følge av dette men gir seg tydeligvis ikke. Nok en gang vil vi få se politikere og forretningsmenn kjempe mot Moores idealer.
Det er vanskelig å si hva som er Michael Moores agenda når han lager slike filmer som dette. Med Bowling For Columbine så var vel det tydelig hva som var det underliggende budskapet. Men etter at Al Qaida tok seg en flytur i New York området i 2001 har hans filmer endret fokuset sitt til å ta for seg USA og statens negative sider. Vil Michael Moore skape et sosialdemokratisk USA, eller vil han ha en kommuniststat, eller noe helt annet? Det er ikke lett å si. Og i løpet av denne prosessen så har Moore brukt skitne triks for å fremme sitt budskap. Han har brukt intervjuer ut av sin sammenheng for å understreke sine egne poeng. Han har utnyttet sin posisjon som kontroversiell filmskaper til å få folk til å gjøre ting som er ut av det vanlige, igjen, for å understreke sine poeng. Og det er med dette man kan finne ut om man kan like en Michael Moore ”dokumentar”. Rettferdiggjør Moores misjon metodene han tar i bruk? Kan du med god samvittighet sitte å se en film med en tydelig rød tråd som Moore veldig gjerne kan ha manipulert for å passe hans egen overbevisning?
Uavhengig om du er fan eller ei av Moores dokumentarer, så er det nok liten krangel om at de har en stor påvirkningskraft. Han er tross alt en av de mest kjente dokumentar filmskaperne som finnes. Hans filmer når et stort publikum. Men med hans enorme suksess etter Bowling For Columbine kan det se ut til at Moore begynner å tom for triks. Slik han pleier å gjøre, så vil han latterliggjøre kjente amerikanske personer ved å spille ironisk musikk i bakgrunnen, eller å ha gamle filmopptak som ytterligere setter ting på spissen for seeren, bare for å nevne noen.
Og det er nok det som er blitt en del av problemet med Moore og hans filmer. De er for ensidige. Moore går fra det ene ytterpunktet til det andre uten å vise det som er i mellom. Det er vel og bra at vi får høre om alle de forferdelige hendelsene som skjer i USA hvor folk kan bli sparket fra sin arbeidsplass uten å få noen pensjon eller betalt for det de har jobbet for. Dette er viktige ting å legge merke til, men like viktig er det å legge merke til årsakene til hvorfor en slik situasjon kan oppstå. Moore demoniserer selskapet som sparket overnevnte ansatte og gjør dem til et selskap som er gjennomsyret av ren ondskap. De årsakene som Moore presenterer er kanskje sant, men gir nok ikke garantert hele bildet, noe man kan diskutere at en dokumentar skal, og dermed mislykkes i sitt forsøk på å dokumentere realiteten.
Realisme eller ei, så har Moore nok en gang klar å skape en film som er engasjerende og hjerteskjærende for de som kjøper konseptet Moore selger. Mannen har jo hatt tre filmer på seg til å ta i bruk de verktøyene han nå bruker for å skape sympati for sine saker. Alt dette får han til med kirurgisk presisjon. Ved hjelp av møysommelig redigering kan han få de mest seriøse uttalelser til å høres ut som den mest åpenbare spøken. Sammen med grafer og regnskapsoversikter så klarer å Moore å skape et miljø hvor man ikke kan gjøre annet enn å tro på ham. Men samtidig så kan filmen være til tider tung å få med seg når mange tall og begreper blir kastet rundt om hverandre.
Som en nordmann som har isolert seg fra de interne konfliktene i USA kan Capitalism: A Love Story være en vanskelig film å ta stilling til. For med mindre du har god kjennskap til USA og dens politikk kan det være vanskelig å vite hva som er sant og ikke. Det jeg har poengtert i denne omtalen kan nok betegnes mer som en verdidiskusjon fremfor en filmdiskusjon. Men som tidligere nevnt så er Michael Moore sine filmer laget på en måte som kanskje ikke er helt korrekt når en lager dokumentarer og det er først og fremst det man må ta stilling til. Kan du overse dette så er det nok fare for at du kan sympatiserer med Moore og hans fortellinger om et USA i forfall.
Tittel: Capitalism: A Love Story
Produksjonsår: 2009.
Medvirkende: Thora Birch, William Black, Jimmy Carter, Elijah Cummings, Baron Hill, Marcy Kaptur, John McCain, Michael Moore, Sarah Palin, Ronald Reagan, Arnold Schwartzenegger, Wallace Shawn
Regi: Michael Moore
Manus: Michael Moore
Sjanger: Dokumentar, Drama
Anmeldt av: Odd-Arild Kristensen
Kommentarer