At filmer tar for seg andre verdenskrig og da spesielt konsentrasjonsleirene er ikke noe nytt og undertegnede har forlengst fått nok av denne typen filmer. Men blant alle disse forferdelige historiene og grufulle sjebnene som hollywood elsker å vise finner vi La Vita e bella. En film som med en lystig tone, et smil og en liten latter forteller oss om de samme grufullhetene. Hvordan dette er mulig er umulig å forstå fram til du ser filmen, men La Vita e bella klarer det med utrolige resulteter.
Italia, 1930. Guido Orefice (Roberto Benigni) er en jødisk poet som tilbringer store deler av tiden sin med å sjarmere kvinnen han har sett seg ut. Dora (Nicoletta Braschi) er en skolelærer som for tiden er på jakt etter en mann å dele livet med, men hun har så langt ikke valgt Guido. Men etterhvert som Guido bruker sin utrolige sjarm og gledefulle syn på ting faller de to for hverandre og sammen får de gutten Giosué (Giorgio Cantarini). Deres liv er vanskelig, men de er meget lykkelige og at verden utenfor er i krig går dem mer eller mindre hus forbi. De oppdrar sønnen til den samme lykkelige tilværelsen som de to deler og alt går som det skal til gutten er blitt 5 år. Da kommer krigen helt til dem uten at noe kan gjøres. Både Guido og Giosuè blir grepet av politiet og sent inn på togene som går til ukjente mål. I ren terror og frykt kaster Dora seg med inn på toget, selv om hun ikke er jødisk. Uvitende om hva mål toget har sitter den lille familien og ser hvordan landskapet forandrer seg utenfor vognene, hvordan reisen imot ukjente mål sakte går videre.
Vi møter familien igjen i en konsentrasjonsleir for italienske jøder. Dora er splittet ifra gruppen og Guido har et enkelt mål med hele sin eksistens. Han må skjerme Giosuè ifra alt som skjer rundt dem, gjøre ting tryggere og mindre grufult. Løsningen på denne nesten umulige oppgaven kommer delvis ifra Guido sitt gledelige og lystige syn på verden kombinert med at han lager en lek sammen med Goisuè. Leken går ut på at det er mange oppgaver i leiren, alt ifra å leke hjemsel ifra vaktene (for å feks ikke bli sent i dusjen) til å være tolk for SS-offiserer. Målet med leken er å score 1000 poeng, og gjør man dette vil man få en egen tanks som kan kjøre deg hjem. Men hvordan kan en far klarer å gjøre sin sønn fornøyd og glad for å være I en konstransjonsleir når stadig flere rundt dem taper spillet og må ta en dusj.
La Vita e bella er en film helt utenom det vanlige. Bare I handlingen alene er den helt unik og den er så til de grader fylt med filmatiskeemner som gjør den bare bedre og bedre.
Men først vil jeg sette fokus på hva denne filmen viser oss. Vi får den vanlige situasjonen ifra andre verdenskrig, men istedet for å gjøre det til en tårefylt og grå film som feks Schindlers Liste er den fylt med morsomme og uskyldige scener. Selv i denne grufulle virkelighet som er rundt de to klarer vi å glemme det og fokusere på hva som skjer imellom dem, leken de har gående og kanskje mest imponerende av alt samspillet med den grufulle verden som intet annet enn en stor lekeplass.
Nå vet jeg at du ikke klarer å se for deg dette på en måte som gir filmen den kreditten den fortjener, jeg vet godt du ser for deg en dårlig parodi av en komedie hvor vi stadig blir servert dårlige spøker på en tyskers bekostning, men det er ikke denne typen film. Humoren er ikke ondsinnet eller abstrakt, den er leken og humoristisk. Men filmen overdriver ikke humoren til at det blir en form for rød tråd, vi ser elendigheten, vi forstår farens fortvilelse over at sønnen og hanselv snart skal dø .Og dette er det som virkelig skaper filmen, for selv om vi ler og har det til tider overraskende hyggelig så ser vi i farens øyne hvor redd han er for hva som kan skje. Etterhvert som tiden går blir det ungåelig at de skal dø, men dette er en realitet som faren aldri vil la sønnen innse.
Roberto Benigni har den umulige rollen å både være regisøren til filmen, men også den som innehaver den mest krevende rollen. Som Guido gjør han en ubeskrivelige rollefigur og han viser seeren hvor utrolig dyktig skuespiller han er både som glad-komikker og ikke minst innen drama. Det skal nevnes at han vant oscar i 1999 for både rolletolkningen og var nominert for beste regi for denne filmen og når du ser filmen er det uten tvil fortjent. Han gjør en strålende jobb og balangserer verden rundt dem med den fantasiverden som de to skaper helt perfekt. Når man ser hva denne karen klarer og sammenligner det med komedier som er kommet ut i de siste årene blir man nesten deprimert over hvor mye som man har å lære av de store læremesterne, men som ingen tar seg tiden til å gjøre. Men å gi Benigni all æren skal man ikke, både Nicoletta Braschi som Dora og ikke minst lille Giorgio Cantarini som Goisuè bringer filmen enda mer fram i lyset. Der Benigni er genial er disse to nesten like bra. Da filmen ble laget var Giorgio Cantarini kun 5 år gammel, og han må virkelig ha trodd han var med i denne leken fordi hans rolletolkning er så utrolig troverdig at man kan ikke la vær å bli imponert.
Jeg er vanligvis helt bastant motstander av romantiske komedier, og når dette også er et drama ifra andre verdenskrig starter filmen med en utrolig ulempe hos meg. Men det er umulig å se La Vita e bella og ikke bli revet med filmens driv og lattervekkende hendelser. Den er så utrolig gjennomført og blir nesten et mesterverk innen komedie og drama. Jeg tar hatten min av for Roberto Benigni for han har klart noe jeg aldri trodde kunne vært mulig.
Tittel: La Vita e bella
Produksjonsår: 1998
Skuespillere:Roberto Benigni, Nicoletta Braschi, Giorgio Cantarini
Regi: Roberto Benigni
Manus: Roberto Benigni, Vincenzo Cerami
Sjanger: Drama Komedie
———————————————-
Skrevet av: Are Gaasland.
å denne har jeg sett. Den er både morsom og trist på samme tid.