Tekst og foto: Rune Fredstad.
Kef har i mange år nå gjort stor suksess med sitt unike UniQ prinsipp hvor diskanten sitter i sentrum av mellomtoneelementet og deres smådyre Reference 207/2 stakk da også av med tittelen ”Product of the year 2008” hos det annerkjente magasinet Stereophile. Men med en prislapp som nærmer seg 200 laken er ikke dette en høyttaler for majoriteten av oss. Lykkelig skal man kanskje være over at Kef også har høytalere i nær sagt alle prisklasser og det er den billigste – C1 – som nå har vært en tur under øksa. For 2 skarve lapper får en nusselig stativhøyttaler med et flott utseendet for en billig penge, men låter de nusselig eller kan de snu opp ned på konvensjonelle teorier om at størrelse og ytelse henger sammen?
Tørre fakta:
Som minstemann i sortimentet er det ingen som skal beskylde denne høyttaleren for å ruve høyt i terrenget der den med sine 26cmx15cmx22cm veier inn med en matchvekt på 3,2kg. Dermed slipper man å se lenger enn Ikea for en pen reol om man bare vil ha ett par pene og små høyttalere, eller om man for eksempel vil ha ett par bakhøytalere som ikke setter grå hår i husets interiørarkitekt. For pene er de så absolutt der de med ei sort kasse og en skinnende frontplate kan lyse opp selv den trauste reolen. Således er det egentlig en skam å ha på fronttrekket som mot normalt uansett ikke gjør annet enn ugagn med lyden. Innenfor denne smålekre innpakningen en waveguide-diskant, ett 4tommer stort bass/mellomtone-element og en frontmontert bassport mens vi på baksiden finner helt greie terminaler som tar både avisolerte kabler, bananplugger og spader. Og vi finner selvfølgelig et brakketfeste om man vil slenge de opp på veggen. Nå hvorfor KEF har valgt å sette på et klistremerke med ”made in china” på denne høytaleren som ser langt mer eksklusiv ut enn hva prisen tilsier er over min fatteevne.
Testoppsett:
Med en pris på kr 2000 er det nok få som kjøper disse til et high end anlegg, men under denne testen har de vært koblet til et anlegg hvor ukomprimert musikk lagret på HD går igjennom en rørdac før signalet behandles av en McIntosh c220 som igjen fórer McIntosh mc501 med signaler. Med en Nordost Thor først i kjeden og kabling fra Nordost og Better Cables skal det ikke være noe å si på arbeidsvilkårene.
Låter det noe særlig a?
Med tanke på at KEF er en erkebritisk produsent som hendvender seg til de mer distingverte av oss føltes det naturlig å la Josefine Cornholm få åpne ballet med sin forholdsvis spesielle versjon av True Colors. Fra å åpne forholdsvis enkelt med litt klunking i bakgrunnen trer Josefine frem med en overraskende troverdighet med tanke på størrelsen på høytalerne. Hun låter både ganske troverdig og naturlig med fin fylde i stemmen mens de høye tonene blir elegant tatt vare på uten at de truer med å sprenge hornhinna til lytteren. Også den rolige bassen flyter lett i rommet. Med litt mer krevende musikk som Chris Jones – Long after you’re gone hvor feite gitarstrenger og en dyp mandig stemme har hovedrollen kommer også høytalerens naturlige begrensinger frem. Til tross for at dette firetommers elementet gjør en helt ok jobb heller klangkarakteren mot det lyse mens Chris Jones fremstår mer som en boybandvokalist enn den karen han faktisk er. Noe bedre ble det ikke når Rihanna flesket til med Push up on me; fra å normalt være en høyenergisk partylåt med et enormt attack i mellombassområdet ble hele låten kastrert. Attacket uteble, Rihannas vokalrytme ble forholdsvis flat og det hele låt for å være ærlig dørgande kjedelig. Som en lakmustest ble også DeathStars – Tounges satt på selv om det hele fortonet seg som en lidelse ut av en annen verden. Med lydeffekter som vandrer mellom høytalerne, litt grumsete gitarer, nydelig operavokal og grunting tok denne låten omtrent kverken på de stakkars små fuglekassene og lyden som kom ut minnet mer om lapskaus enn musikk.
Da var det en langt hyggeligere opplevelse å sette på Erlend Bratland med Lost, Diana Krall – Pick yourself up og Bjørn Eidsvåg med Eg Ser. Enkel musikk med ikke altfor mye tempo låter for så vidt helt greit der høytalerne tegner opp et helt greit lydbilde uten at det strekker seg nevneverdig langt i verken den ene eller andre retningen. For store rom vil uansett denne høytaleren falle helt igjennom, men på for eksempel soverommet eller kjøkkenet så vil den jo ta seg bra ut.
Nå vil nok mange tenke at denne anmelderen er en gretten og kravstor surpomp av verste sort der han slakter ett par høytalere til kr 2000. Og dere har kanskje rett. Problemet med disse høytalerne for meg er hvilken funksjon de egentlig har. Joda, de er søte og små, de har en eksklusiv frontplate, de er plasseringsvennlige, de klarer seg helt ok på enkel musikk og de er billige. Problemet er bare at de er ytterst kresne på hvilken musikk de får servert. På rock, r&b, rap, trance og europop faller de helt igjennom. For kr 2000 får man lett et 2.1 system som i utgangspunktet er myntet på pc-bruk men som med 2 satelitthøytalere og ei basskasse kanskje ikke låter like hifi som c1 prøver å låte, men som gjengjeld har en skyhøy gøyfaktor som setter c1 i en skyggefull krok i et annet rom helt i andre enden av herregården. C1 kan om ikke annet skilte med den nevnte frontplaten som er griselekker, og ikke for å glemme KEF logoen som vitner om en ekte hifihøytaler – og hvem sa at utseendet ikke kan bedra!
Kommentarer