Deep Purple – Machine Head: Et av tidenes beste rockealbum

Siden 1968 har dette britiske hardrock-bandet gledet musikkelskere i alle aldre med sjangerdefinerende og tidvis svært progressiv hardrock. Dette er deres sjette studioalbum, innspillt i Rolling Stones mobile studio, for anledningen parkert i Montreux, i 1971.

Albumet åpner meget sterkt med en gang, vi får servert en saftig bassintro som sakte, men sikkert, drar med seg resten av instrumentene inn mot et av Gillans patenterte falsettoskrik, før Highway Star virkelig tar av. Bakhistorien til denne låta er verdt å nevne, da den ble skrevet på turnebussen på tur til Portsmouth, fordi en musikkjournalist spurte bandet hvordan de skrev låter, og fremført første gang live samme kveld. Det sies også at dette var en av de første speed metal-låtene.

Videre får vi servert en noe mer generisk Purple-låt i form av Maybe I’m a Leo, muligens noe man i TV-serieverdenen ville kalt en ”filler”, absolutt godt skrevet og eksemplarisk fremført, men den blir en liten nedtur etter den uovertrufne starten.

Pictures of Home klarer, til tross for sitt forholdsvis høye tempo, å fremkalle en fantastisk følelse av sårhet og nostalgi, og når Roger Glover serverer oss sin versjon av 15 sekunder i bass-himmelen mot slutten blir det rett og slett ingenting igjen å rakke ned på.

Never Before blir det nærmeste vi kommer en ballade på denne plata, men Gillans stemmeprakt får ikke utfolde seg helt fritt, så det ender opp med å være en god og ”tight” bluesrock-låt med en fornøyelig leken Lord bak orgelet.

Smoke on the Water, muligens verdens mest lettgjennkjennelige riff, som har drevet familie og venner til vannvidd etter å ha trengt seg gjennom vegger, dører, vinduer og gulv fra gutterommene til de fleste håpefulle gitarister her i verden. Denne låta er legendarisk, enkelt og greit. Lite kan måle seg med å stå i en folkemengde på flere tusen og synge med på refrenget på denne. Teksten i låta stammer fra da de var i Montreux for å spille inn albumet, og var innom en Frank Zappa-konsert hvor ”some stupid with a flare gun” klarte å brenne ned hele hotellet konserten ble holdt på, ”smoke on the water” er rett og slet røyken fra brannen som velter ut over Genevesjøen.

I Lazy får vi servert en utrolig groovy bluesrockinstrumental, upåklagelig anført av Jon Lord som virkelig briljerer på orgelet, og prikkfritt supplerer Ritchie Blackmores spesielle gitarstil. Gillan har en liten vokalbit, men beviser også at han kan å spille munnspill. Hele låta er så perfekt bygd opp, at undertegnede flere ganger har tatt seg selv i å sitte og måpe på forskjellige plasser.

Space Truckin’ serverer oss nesten det fulle vokalspekteret til Gillan, og Paice får virkelig briljere med en god, mektig og dominerende trommelyd. Hele låta har et herlig fandenivolsk driv, og det virker som om bandet egentlig aldri vil slutte å spille (noe de forøvrig benytter seg av til det fulle live, da den gjerne forlenges med opptil tjue minutter).

Machine Head er definitivt et av de beste hardrock-albumene som er laget. Vi får servert klassikere fra rockens historie som perler på en snor, av en besetning som virkelig samspiller og åpenbart er i sin storhetstid og koser seg sammen. Det er som en berg-og-dalbane bestående av nesten utelukkende nedoverbakker, og for å ikke få adrenalinoverdose vil du trenge de få oppoverbakkene som heiser deg sakte mot toppen igjen. Jeg anbefaler denne plata på det sterkeste, og vil påstå at ingen platesamling er komplett uten.

Låtliste:

Highway Star
Maybe I’m a Leo
Pictures of Home
Never Before
Smoke on the Water
Lazy
Space Truckin’

———————————————

Skrevet av: Jon Erik Engevold.