Det vakre 80 tallet var en tid hvor utallige fantastiske filmer kom til verden. Vi så framtidens store filmskapere prøve seg ut med de mest absurde og groteske tolkninger av filmkunst. Peter Jackson kunne friste med Bad Taste, Sam Raimi ble genierklært med filmserien Evil Dead og Wes Craven spydde ut sin egen ondskap i form av Deadly Blessing. Å få sin egen film produsert var mulig om man var villig til å arbeide for det, og selv de mest absurde konsepter kunne bli filmatisert. I senere tid har sjarmen rundt lavbudsjettfilm film i stor grad forsvunnet og vi lever i en konstant søken etter godbiter å knaske på. Jack Brooks: Monster Slayer gjør sitt beste på å finne tilbake til 80 tallets smaker og makabre nytelser.
Jack Brooks (Trevor Matthews) begynner sin barndom med å gå igjennom en usedvanlig traumatisk opplevelse som vil skape arr i den lille guttens sinn for evig tid. På en romantisk tur i skogen med hele sin familie må Jack i frykt stirre på hvordan et ukjent og mørkt monster angriper og dreper hele hans familie. Når faren med sine siste ord forteller han om å flykte vekk så raskt han kan gjør gutten det. Men det som skulle bli en rask sprint til sikkerheten ble en mental blokkering han ville slite med hele livet. Etter denne kvelden var Jack aldri redd, han flyktet aldri igjen og til enhver tid kunne han kjenne sinne og raseri boble inni seg. Slåsskampene kom ofte og ble verre og verre jo eldre han ble.
Det er gått flere år siden Jack ble foreldreløs og han har kommet til et punkt i livet som for folk flest er lykkelig og fylt med gode minner. Jack har en jobb som rørlegger, en vakker kjæreste og klarer ved hjelp av psykiatri å kontrollere sinnet sitt. Men han har fremdeles utblåsninger og det kommer stadig hendelser som gjør at den ellers hyggelige mannen blir aggressiv og umulig å kontrollere. Som følge av dette må han ta et nattkurs i naturfag for å få gode nok karakterer for å gå videre på skolen. Professor Gordon Crowley (Robert Englund) har den vanskelige jobben å forklare en gruppe med avvikere ifra skolen om natriumklorid og lignende deler av naturvitenskapen, men når han tar kontakt med Jack er det for å fikse avsluket i huset hans og ikke skoleinnsatsen.
Jobben er som alltid ikke fylt med overraskelser, et tett rør og en ødelagt ventil er den spennende jobben som venter på Jack. Men imens arbeider han som best han kan og de gamle rørene rister og klager over det de må gå igjennom forflytter jorden seg uti hagen, gamle rør som tidligere har lagt fast i moder jords kjød har ristet vekk jord og gress som har holdt en grufull hemmelighet skjult. Når kvelden kommer siver en tykk tåke ut av bakken og imot huset der Gordon bor. Ondskapen i tåken driver hunden nesten til galskap av frykt, og den stakkers professor er helt hjelpesløs når makten som lå skjult i hagen hans forsøker å ta over hans kropp og sjel.
Å forsøke å lage en god lavbudsjettsfilm er ingen enkel sak. Når man i tillegg skal gå innen genre og stil som noen av vår tids mest stilfulle og geniale filmer som for eksempel Evil Dead så bør man gjøre det ekstra grundig. For da de mange mindre suksessfylte filmene kom på 80 tallet så var de alle sikret en plass i historien som en del av horror-bølgen, om man i dag lager en dårlig film forsvinner den vekk ifra filmverden raskere enn du kunne sagt i know what you did last summer. De klassiske elementene ved filmer lignende Jack Brooks: Monster Slayer er ting som å improvisere våpen, til tider langt over nødvendig fokus på blod og gørr, monstre som ikke ligner noe du kunne forestilt deg og et ganske syrlig og useriøst syn på humor, helter og suksessfulle forsøk på å redde dagen. I Bad Taste var det nerder med våpen, i Evil Dead var det din vanlige mann med motorsaghånd og i Deadly Blessing møter vi religiøse skjeggete sinte menn.
Jack Brooks er en vanlig overhissig rørlegger med litt for mye vatt imellom ørene. Sånn sett skal han nok passe godt inn i gjengen over. Han har sjelden dype ting å ytre, og når han først skal gjøre noe ender det som oftest opp med at han blir sint nok til å angripe brødristeren sin framfor å snakke om ting. Dette tror undertegnede er et ment som et dårlig forsøk på humor, men det rekker dessverre aldri å bli særlig morsomt. Sinte folk har vi sett før, og når man i humor avdelingen kjemper imot Bruce Cambel kongen av one-liners må mer til. Heldigvis fungerer Jack godt som uventet helt. Han er skapt for og sloss og når monstrene kommer blir det ganske så underholdende å se hvordan han svinger alt ifra rørbiter til små verktøy med dødelig kraft.
Den andre karakteren som uten tvil må nevnes var grunn alene for at jeg kjøpte denne filmen. Skrekkonge og kultfigur Robert Englund skulle spille eksentrisk professor og etter hvert bli besatt av demoner? Hva kan vel gå gale med det, fyren er genial og selv om vi ikke får se han som verdens mest sadistiske pedofile massemorder i remaken av Nightmare on Elm.Street så vet vi alle at er det en mann som kan skrekk, vold og 80 tallets grusomme sjarm så er det denne mannen. Heldigvis er det ingen men etter den setningen. Robert gjør en absolutt troverdig jobb som Professor Gordon Crowley. Det er dessverre ikke gjort nok sadistisk eller sært til å gjøre hans karriere verdig, men han gjør uten tvil den beste rollen av alle. Vi savner humoren og kommentarene til Freddy, men man skal ikke bli fanget av en type rolle hele livet.
Det som dessverre gjør denne filmen til en skuffelse er hvor mye fokus den legger på historie og plott. Og med fokus sikter jeg ikke til at det gjøres grundig, det er kun bare veldig mye fokus: P Vi får vite store deler om livet til Jack, vi møter flere andre karakterer som egentlig bare kunne fungert som bakgrunnsmatriale. Denne bruken av tid er helt uakseptabelt i en film som denne. Når det første drapet kommer er det alt for sent, vi har allerede slått filmen av. Der man i tidligere klassikere brukte skrekk-elementer eller stadige mystiske hendelser skjer intet av dette i denne filmen. Vi sitter i ca en time uten humor, uten monstre, uten vold og uten nok Robert Englund. At filmen redder seg betraktelig inn den siste halvtimen er på ingen måter nok.
Jack Brooks: Monster Slayer er et morsomt dykk ned i fortidens brønn av moro. Den er på ingen måter god nok til å sammenligne seg med sine motstykker, men den bringer tilbake minner ifra tiden da alt var lov og ingen helt trengte å være sterk, vakker eller effektiv. Å se denne filmen var den beste reklamen jeg kunne tenke meg for å finne fram Evil Dead samlingen min. Minnene skal igjen bli friske!
Tittel: Jack Brooks: Monster Slayer
Produksjonsår: 2007
Skuespillere: Robert Englund, Trevor Matthews, Rachel Skarsten, Meghanne Kessels
Regi: Jon Knautz,
Manus: John Ainslie
Sjanger: Komedie, Skrekk, Monsterfilm, Grøsser
———————————————-
Skrevet av: Are Gaasland.
Kommentarer