Tittel: Days of Thunder
Produksjonsår: 1990
Skuespillere: Tom Cruise, Nicole Kidman, Robert Duvall, Randy Quaid, Cary Elwes, Michael Rooker, Fred Dalton Thompson, John C. Reilly, J.C. Quinn, Don Simpson, Carolin Williams, Donna W. Scott, Chris Ellis, Peter Appel, Stephen Michael Ayers
Regi: Tony Scott
Manus: Robert Towne, Tom Cruise
Sjanger: Action, Drama
Når kalenderen viser 2011 og man tar en titt på hvilke skuespillere som trekker mest folk til kinosalene er det ikke til å komme unna at flertallet av de virkelig store publikumsmagnetene har vært i gamet i flere tiår og på mange måter formet sin egen suksessformel. For Tom Cruise handler det selv den dag i dag om gutteaktig sjarm, lettbeint humor og romantiske tvister uten videre dybde – samt litt hopping i sofaen og støtte av en religiøs gruppe med gærninger. Det å se igjen Days of Thunder er som å fylle tursekken med popkorn, julebrus og ostepopp for så å sette seg i en tidsmaskin og dure tilbake til 90-tallet.
I en verden hvor eksos og lukten av svidd gummi legger seg som et teppe over tribunene strømmer folk til for å se sine helter i aksjon; stedet er den legendariske banen Daytona og på startstrekene står over 50 blodtrimmede NASCAR-biler og deres sjåfører klare til å sloss en innbitt kamp om seieren i det viktigste løpet som finnes. Men på startstreken står også de to rivalene Cole Trickle hvis egenskaper bak rattet overgås kun av hans innbitte lyst på seier og Rodwy Burns som slettes ikke er noe bedre. Det som skal bli en kamp for å kåre den ultimate føreren ender opp som kamp for så langt mye mer når de to kræsjer inn i hverandre og våkner opp til en hverdag hvor de må komme over rivaliseringen for å ha en mulighet til å komme seg tilbake bak rattet.
Etter at Top Gun hadde satt standarden for sin generasjon “romantiske actionfilmer” så flommet markedet over at lettforglemmelige kloner og det skulle ta fem år før noen så sitt snitt til å utnytte suksessen til nettopp Top Gun, og hvem kunne være bedre rustet for en sådan oppgave enn nettopp teamet bak Top Gun? Tom Cruise og manusforfatter Robert Towne gjør det såre enkelt og tar historien til Top Gun, bytter ut jagerflyene med NASCAR biler, bytter ut navnet på involverte og legger om historiens gang en smule, og vips, så kan de kalle produktet for noe helt annet også. Det er ved andre ord ingen overdrivelse å si at Days of Thunder er en ekstremt forutsigbar og skremmende lite spennende film hvis evne til å servere noe originalt er fullstendig fraværende. Vi vet at den sjarmerende helten får seg en real nedtur han må overkomme og vi vet at han vil seire på banen så vel som i kjærligheten samtidig som vi vet hva som skjer ca fem minutter frem i tid.
Days of Thunder er allikevel et av de få unntakene som skaper en ny regel; for med Jerry Bruckenheimer og Don Simpson på produksjonssiden og Tony Scott bak kameraet blir denne lite spennende og høyst forutsigbare historien det stikk motsatte; den blir rett og slett skit-engasjerende fra start til slutt. Fremfor å drøye ut enhver lille scene pøser regissør Scott på med scener fra racerbanen ved hjelp av kjappe og inngående klipp som plasserer oss midt i dette organiserte kaoset av testosteron og amerikanske muskler mens kamerat nærmest forherliggjører denne brutale konkurranseformen hvor man ved hjelp en liten feil lett kan gå ut i pensjonistenes rekker.
Scott har aldri vært en mann av måtehold og Days of Thunder nærmest oser av gigantomani; hvor mannen i de enklere scenene tegner opp svære kulisser rundt denne ekstravagante dialogen handler alt om et adrenalinbasert tempo som kan få de med svake hjerter til å frykte det verste! Selv de i utgangspunktet rolige og dialogdrevne scenene holdes actionnivået oppe og det er nesten tragikomisk hvordan en forholdsvis rolig samtale plutselig ender i ei biljakt som får forsikringsselskaper så vel som UP til å felle en aldri så liten tåre. Allikevel er det ikke til å legge skjul på at Days of Thunder handler om to ting; skuespillerne og banen. Daytona løpet (og NASCAR generelt) er en av de få showene i verda som får Formel 1 til å fortone seg som en dørgande kjedelig gentlemannsport. Et variabelt antall mannfolk med baller en elefant verdig setter seg bak rattet i disse beistene av noen biler og durer rundt mens deler fra karosseriene flyr igjennom lufta, biler treffer veggene i hastigheter på ett par tre hundre kilometer og sjåførene blir utsatt for en påkjenning som hadde fått normale folk til å krepere på flekken. Med Scott’s medfødte behov for å gjøre ting ekstravagante kombineres denne systematiserte bil-volden med vakre solnedganger, yppige damer, heftig musikk og raske klipp som tar oss med inn i bilene; ingen skal påstå at mannen holder noe igjen!
Som 90-tallets golden boy hadde Cruise (Knight and Day, Legend) alt og når man ser Days of Thunder 20 år etter dens premiere er det ikke vanskelig å forstå hvorfor damer falt som fluer og noen tvilsomme mannfolk byttet da også ut plakatene av puppedama Samantha Fox med nettopp Cruise. Selv beholdt jeg Frøken Silikon, men det er ikke til å legge skjul på at mannen på 90-tallet hadde en sykt sterk tilstedeværelse, et enormt glimt i øyet og en intensitet mange ikke en gang har turt å drømme om. I rollen som den unge, virile og ambisiøse Cole gir han bokstavelig talt full gass fra første til siste scene og sammen med den sedvanlig vakre Nicole Kidman (Australia) slår de da også gnister på lerretet. Med også staute personligheter som Michael Rooker (Jumper, Slither), Cary Elwes (Saw VII), Randy Quaid, Fred Dalton Thompson og Robert Duvall (Edge of Darkness) har Days of Thunder en ikke ubetydelig tyngde som få filmer i samme sjanger kunne matche. Også produsent Don Simpson dukker opp i en aldri så liten og artig cameo.
Kitch? Over-pretensiøs? Klisjeyfylt? Pubertal? Forutsigbar? Det er bare å velge! Men det forandrer ikke det faktum at Days of Thunder er et exellent eksempel på sjelen som er representativ for starten av 90tallet. Her er det selvfølgelig lettbeint, kjærlighetshistorien er enkel som få og filmen er ikke overraskende forutsigbar til tusen, men det legger slettes ingen demper på denne humørfylte, lekre og høyt girede actionfesten som er fullstendig uten tempoknekk. Raske biler, vakre damer, en drømmeaktig scenografi og kule skuespillere kombinert med lukten av eksos, brølene fra hardt trimmede V8’re og ikke minst minnene fra en periode innenfor moderne film hvor underholdningsfaktoren telte mer enn begjæret etter fortjeneste; det skal vanskelig la seg gjøre å ønske mer om man fortsatt har kontakt med ungdommen i seg selv.
