Tekst og bilder: Rune Fredstad.
I mine øyne har det alltid vært to gode veier å gå med ett anlegg; enten å fordele kronasjene mest mulig jevnt slik at man får en viss kvalitet igjennom hele kjeden av komponenter eller gå litt ned i pris på høytaleren mens man går litt opp på forsterkeren slik at man får ut maksimaltpotensial av høytalerne man har investert i. Men hva skjer når man tager et stykk produkt beregnet for mp3 formatets fanebærer Ipod og kobler denne til ett par high end høytalere fra Avantgarde?
Fatman er en produktserie fra den engelske produsente TL Audio som har slått seg opp ved hjelp av den überpopulære Ipoden, med dockingstasjoner og forsterkere beregnet på denne populære mp3 spilleren har TL Audio bygd seg opp et spredt produktspekter som spenner seg fra det helt billigste til noen relativt store og dyre monoblokker som skal yte 2x200w, alt med rør selvfølgelig. Utgaven jeg her tester finner vi i den lave enden av prisskalaen. Med en pris på rundt 6000kr inkl høytalere, docking for en i pod, rør, 2x18w i utgangseffekt og en carbon-finish er denne en meget interessant kandidat om man skal sette sammen et mini-anlegg hvor rør og lettdrevene høytalere i kombinasjon med moderne lydformater vil være grunnideen.
Med tanke på at den tidligere eieren av mine Avantgarde Duo brukte en Audiopax rørforsterker med 2x15w burde jo 2×18 rør-watt i det minste være nok om ikke annet.
Problemet er bare at TL Audio later til å ha tatt en spansk en når de reklamerer for denne forsterkeren. Vi finner riktignok tre rør på toppen av forsterkeren, 2x6N1 gjør jobben som inngangsrør og ett stk 6E2 rør som hovedsakelig tar seg av volumvisningen. Det man derimot ikke finner på denne boksen er dedikerte effektrør. Ved andre ord er det en forsterker og man finner vakuumrør på den, men en ekte rørforsterker er den dog ikke.
Til tross for dette lille skåret i gleden finner man mye annet fancy på denne lekre boksen. En egen dockingplass for din kjære Ipod, denne er justerbar og skal derfor kunne takle flere typer Ipod. Dessverre fremstår akkurat denne mekanismen en anelse billig og etter en del bruk har det lett for å bli litt slerk i festeanordningen.Desto hyggeligere er det at Fatman har valgt å implementere to videoutganger av typen S-video og kompositt, og 2 RCA innganger. Ved andre ord bør man kunne koble til både den dedikerte dvd spilleren og pc’en samtidig som man kan overføre filmklipp og bilder fra Ipoden til tven ved hjelp av Ituben. Et lite columbiegg med andre ord.
KISS (Keep It Simple Stupid)
I god gammel tradisjon må jeg nesten hardteste et produkt til et ytterste, alle styrker og svakheter skal nådeløst avsløres. Ikke fordi jeg liker å kritisere produkter, men fordi jeg selv er ute etter en ny forsterker og da er det kjekt å vite hva som fungerer og ikke fungerer.
En lengre lytteseanse hos eieren av Ituben tilsa at denne forsterkeren og klipsch rf52 var herdete motstandere av komplisert musikk. For selv om det låt bra på enklere og vokalbasert musikk hadde ikke forsterkeren nok krefter til å holde orden på lydbildet når vi satt på litt mer komplekse saker. Situasjonen er imidlertid en helt annen med Duoene. Her snakker vi Duoenes følsomhet på 104db mot klipschenes 96db, og som om ikke det er nok har Duo aktive bassmoduler. Alt burde ligge til rette for at Ituben burde briljere litt mer hos meg.
Først ut var svenske DeathStars med Tounges og Korn med Alone I Break . Mange oppfatter disse to låtene som til dels bråkete og rotete, det skjer mye i disse låtene for å si det mildt, ved andre ord snakker vi om litt lettere komplisert musikk som krever en del av anlegget for å låte godt. Jeg skal ikke bruke for mye tid og spalteplass på denne delen av testen. For det gikk virkelig ikke spesielt bra. Tounges og Alone I Break fremsto som en lydmessig lapskaus fra femtitallets russland ispedd en solid dose gjæra Absolutt Rødsprit.
Langt bedre gikk det når Ole Paus fikk fremføre sin Som En Storm etterfulgt av Leonard Cohen med In My Secret Life og Nils Lofgren med den ihjælspilte Keith Don’t go. Endelig begynte det å ligne musikk! Disse tre komposisjonene har mye av det samme fokuset på det akustiske og det vokalmessige. Det er ikke mer enn et par dager siden jeg hadde ett par grandiose Rogue M150 blokker i hus og ett av de største problemene var at det var nesten klin umulig å presse disse blokkene på Duo, dermed ble mye av magien jeg vet bor i de søkk borte. Det føltes som å alle musikerne sto beint opp mot en vegg fremfor på forskjellige steder på en scene, Paus hørtes mistenkelig edru ut og Leonard Cohen hadde muligens halsbrann eller noe. Med denne lille Ituben stilte alt seg helt annerledes. Ikke bare ble det plutselig dybde i lydbildet, men lydbildet vokste også i alle mulige retninger samtidig som plasseringen av instrumenter og vokal faktisk ble bedre enn med Rogue M150. Dette har ingenting å gjøre med at Itube er bedre enn Rogue, men Rogue fikk aldri brukt noen av kreftene sine, Ituben får derimot jobbe for harde livet siden den bare haren brøkdel av kreftene til Rogue M150. Husk at vi fortsatt snakker moderat volum i tilfellet med Fatmannen.
Bredde og litt dybde er vell og bra, men hva så med dynamikken, klangsignaturen og den berømte sjelen vi alle leiter etter? Diplomatisk sagt kan jeg vel si at Ituben er litt sjenert på disse parameterne. Vokalmessig fremsto disse tre herrene på et lavt\normalt lyttevolum helt ok for å være ærlig. Paus hørtes småbrisen ut, Cohen gikk dypt og Lofgren hørtes litt slank ut. Mellomtonen var ved andre ord ikke så gal, med tanke på prisen og høytalerne som ble brukt var dette faktisk imponerende. Problemet var bare at diskanten slettes ikke hang med, og dette selv på et meget lavt volum. Ved å skru opp litt hørtes Paus en smule anemisk ut helt der oppe og Cohen ga et inntrykk av at han sang i et lite rom hvor det hørtes hult ut, men verst gikk det utover Lofgren. Den berømte gitarsoloen skal være feit, dynamisk og sjelsettende, på lavt volum låt det som nevnt helt greit men ved å skru opp litt føltes det som han hadde byttet ut strengene med sytråd samtidig som han hadde glemt en del av sine verdenskjente grep.
En kresen engelskmann vender hjem.
Bare det å begynne å skrive denne testen føltes en smule merkelig. Det er vel få som investerer i så dyre høytalere for å så kjøpe seg en så billig forsterker som egentlig er beregnet for Ipod. Men det har vært interessant og vanskelig. For ut fra prisklassen og hvilken kjøpegruppe denne forsterkeren egentlig henvender seg til så er Ituben et ganske så godt kjøp. Kobl den opp mot lettdrevene høytalere som heller litt mot den mørke siden og som ikke har en vilter diskant, server anlegget litt enklere musikk som akustisk, vokalbasert og litt r&b så har du en ganske så grei kombo for en ganske så grei pris. Men på Duoene var det ytterst få – om noen – sanger som fikk Duoene og Ituben til føles som hånd i hanske. Derfor sendes denne kresne engelskmannen hjem til sin eier og min jakt på en effektforsterker fortsetter.
