Tittel: Haywire
Produksjonsår: 2011.
Skuespillere: Gina Carano, Michael Angarano, Channing Tatum, Debby Lynn Ross, Michael Douglas, Antonio Banderas, Ewan McGregor, Julian Alcaraz, Eddie J. Fernandez, Lluis Botella Pont, Aaron Cohen, Maximino Aciniega, Anthony Brandon Wong, Michael Fassbender, James Flynn.
Regi: Steven Soederbergh.
Manus: Lem Dobbs.
Sjanger: Action

Fra et rent mannsjåvinistisk standpunkt har jeg ingen problemer med å påstå at noen av mine favorittøyeblikk på film er introduksjonen av Charly i The Long Kiss Goodnight og Frøken Salt i filmen med samme navn. Grandiose spion/agent-filmer med sterke og vakre kvinner i hovedrollen fungerer alltid! Tross alt benyttes det gode skuespillerinner som får noen måneders kamptrening mens de mest kompliserte scenene skapes ved hjelp av stuntkvinner og kreative kameravinkler. Den Oscarvinnende regissøren Soederbergh på sin side har valgt å snu skillingen ved å bruke MMA-fighteren Gina Carano i hovedrollen.

Spesialagenten Mallory Kane vandrer rolig inn på en avsideliggende bar. Like etter eksploderer baren i et inferno av knyttenever og luftige spark før en mann ligger livløs på gulvet. Under fluktens gang får ett uskyldig gissel servert en historie som svik fra ens egne rekker, myndigheter med lysskye mål og en kvinnelig agent som må avslutte en krig ingen vet om.

Det er derfor en smule underfundig at Soederbergh har valgt seg nettopp Haywire for dette eksperimentet for Haywire er ikke denne prangende actionbomben som detonerer hvert tredje minutt. Den er faktisk en strak motsetning! Det prangende er byttet ut med det subtile og det moderne er byttet ut med det nostalgiske; som en blanding av serien The Saint og Salt fremstår Haywire som en slags agentversjon av Oceans Eleven som Soederbergh også hadde regien på. Ett forsøk på å forene det gamle med det nye. Ett forsøk på å modernisere en sjanger som ingen ønsker modernisert.

Det er imidlertid mye som tyder på at hele Haywire er et enest digert eksperiment for med Carano´s bakgrunn er det her overraskende lite dialog å finne og den som serveres er såpass enkel at “selv en fighter” kan presentere den med godkjent troverdighet. Ironisk er det derfor at Carano tydelig viser et langt større potensial enn hva hun får utnyttet med dette manuset og hun nærmest drukner i glansen til klasseskuespillere som Michael Douglas, Antonio Banderas, Ewan McGregor og Michael Fassbender som alle makter å gjøre glitter ut av gråstein.

Med en tilbakeholden dialog legges mesteparten av vekten på nettopp det visuelle og det er her Soederbergh strengt tatt skal komme til sin rett. Med å servere lange, men effektivt klippede scener kombinert med gammalmodige farger og et nostalgisk soundtrack skapes det en følelse av 60- og 70- tallet hva agentfilmer angår mens også actionscenene holdes på det minimale. Og det til tross for at nettopp Carano har hovedrollen. Dama viser tydelig at hun strengt tatt kan denge hvilket som helst mannfolk og realismefaktoren er skyhøy kontra de skuespillerinnene som bruker stand-in i actionscenene. Men å utnytte det? Nope, det har Soederbergh åpenbart ikke hatt noen som helst interesse av.

Etter endt film lurer jeg strengt tatt på hva Haywire er godt for? Gina Carano er en av verdas beste fightere men får ikke vise hva hun kan, fantastiske skuespillere som Douglas og Banderas tøyles, actionscenene uteblir og det hele ender opp som halvannen time med lite tempo og vakre farger i en sedat og nærmest dørgande kjedelig kombinasjon.

Tittel: Dark Shadows
Produksjonsår: 2012.
Skuespillere: Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Helena Bonham Carter, Eva Green, Jackie Earl Haley, Jonny Lee Miller, Bella Heathcote, Cloë Grace Moretz, Gulliver McGrath, Ray Shirley, Christopher Lee, Alice Cooper, Ivan Kaye, Susanna Cappellaro, Josephine Butler.
Regi: Tim Burton.
Manus: Seth Grahame-Smith, John August.
Sjanger: Komedie

Livet er fullt av saker som går overraskende bra sammen; jenter og miniskjørt, cognac og sigar, og selvfølgelig Johnny Depp og Tim Burton. Disse to herrene har gitt oss en lang rekke fantastiske filmer og forventingene har således vært skyhøye i forkant av Dark Shadows. Det kunne liksom bare ikke feile men det at det ikke lykkes 100% er kanskje vår egen skyld?

Barnabas Collins var 1800-tallets store stjerne! Han og familien var rike som få, de var elegante og de styrte det meste. Men for Barnabas gikk ikke ting helt som planlagt. Utsatt for en heks´ vrede blir han tvunget til en liten ettermiddagslur på ca 200 år og når han våkner opp i 1972 har verdenen så vel som han forandret seg en smule.

Tim Burton har med sin eksentriske stil blitt en subsjanger i seg selv og selv om filmene nærmest alltid er en visuell nytelse så har han slitt litt med å fornye seg selv. Dark Shadows er på mange måter Burton´s forsøk på å moderere seg selv for basert på en svarthumoristisk tv-serie om vampyrer, varuvler, spøkelser og hekser satt til 70tallets relativt sære tematikk er dette en langt lysere affære enn hva vi er vant med fra denne mannen.

Dermed mister også Dark Shadows mye av den karakteristiske Burton-magien hvor det visuelle er så overdådig gotisk at det imponerer bleia av en sumobryter men at det fungerer hersker det ingen tvil om. Burton tegner fortsatt opp dette surrealistiske universet spekket med visuelle detaljer som gjør bilderuten mer levende enn hva bare skuespillerne kan få til og selv om det aldri blir skremmende så er dette en nesten koslig utgave av vår egen realitet.

Dark Shadows´ styrke ligger imidlertid ikke i omgivelsene; den ligger i absolutt alt annet! Vi kjenner alle til Johnny Depp´s særegne rollefigurer og den godeste Barnabas er intet unntak. Selv om han denne gangen er langt mindre sær enn normalt er det en fryd å se mannen leve seg såpass inn i denne blodfattige rollen og attpåtil briljere. Det blir litt som en hamburger; det er ikke verdas mest spennende matrett men du verden så digg!

Uvirkelig nok er det ikke verken Depp som Barnabas eller Helena Bonham Carter som en fordrukken og småkåt doktor som stjeler showet denne gangen. Som en døddrukken tjener briljerer Jackie Earle Haley mens Alice Cooper og Christopher Lee gjør ett par herlige bi-roller. Filmens udiskutable stjerne er dog Eva Green som filmens heks. Hun er vakrere enn Angelina Jolie, mer sexy enn hvilken som helst pornostjerne og så fandenivoldsk underholdene at hun makter å stjele enhver lille scene hun medvirker i. Dynamikken mellom hun og Depp slår også nok gnister til å smelte polarisen.

Dette kobbelet av skuespillere er i et sjeldent storslag hvor nedtonet, men samtidig morbid humor resulterer i en nesten uavbrutt tirade med one-linere, one-words og dialoger i Burton´sk særklasse. Her harseleres det meste og man skal være mer enn middels stram i maska for å ikke la seg rive med.

Dark Shadows er og forblir en snodig affære. For den er ikke sær nok til å tilfredstille hard-core fans av Burton, den er ikke lys nok til å tekkes snurpne anmeldere og den er for morbid til å sjarmere det gjengse publikumet. Men samtidig er dette også en lattervekkende praktoppvisning servert av et knippe skuespillere som er epå en eneste lang fest med joints, Alice Cooper, mystiske vampyrer, frekke varulver og sexy hekser.

Tittel: Man On A Ledge
Produksjonsår: 2012.
Skuespillere: Sam Worthington, Anthony Mackie, Patrick Collins, Elizabeth Banks, Jamie Bell, Genesis Rodriguez, Edward Burns, Titus Wlliver, Kyra Sedgwick, Don Castro, Ed Harris, Pooja Kumar, Felix Solis, Frank Prando.
Regi: Asger Leth.
Manus: Pablo F. Fenjves.
Sjanger: Action

Det er en helt normal oppfatning det at spenning er opp til filmen å skape men faktum er at det handler like mye om publikumet og hvilket humør de faktisk er i. Er man trøtt som en dupp vil selv The Usual Suspects være relativt kjedelig. Om det er dette som har fått Hollywood til å satse hardt på begrepet “action-thriller” vites ikke, men at denne sub-sjangeren gir filmskaperen en viss fordel hersker det ingen tvil om. For om man først vet at man har en film kanskje ikke skaper den spenningen man ønsker så kan man skrive inn en og annen actionscene for å gi publikumet noe å følge med på.

En ukjent mann trer ut på et lite platå noenogtjuve etasjer over bakken. Tilsynelatende klar for å kaste seg utenfor skaper mannen et enormt mediesirkus når det viser seg at hans fortid – og motivasjon – er langt mer komplisert enn noen kunne ane. For politiets forhandler Lydia Mercer blir dette en dag hun aldri vil glemme for når røde tråder nøstes opp vil byen få seg en nesestyver av de sjeldne.

Det er ikke helt uten grunn at jeg dro frem The Usual Suspects i innledningen for når det kommer til moderne spenningsfilmer bygget over en “hvem pokker er det egentlig som lurer hvem”-lest er det kanskje selve referansen og Man On A Ledge er, vel, noe helt annet. Filmen sparkes i gårde med en brutal og effektivt klippet scene som gir følelsen av en stilistisk thriller men det tar dessverre ikke mange minuttene før Man On A Ledge skifter mening og stil flere ganger enn ei ung jente i timene før hun skal på byen.

Fra den effektive åpningen vandrer filmen lite effektivt over i stilen til den klaustrofobiske Phone Booth for så ta en Inside Man før den avslutter som en “noenogtjvue på klisjedusinet”. Hvor regissør Asger Leth har teken på regien under åpningen mister han den når filmen begynner å avsløre seg selv for med en generisk historie og lite action så blir filmens få forsøk på å skape en klump i hersen på publikumet rett og slett tafatt, blodfattig og lite originalt. Man har strengt tatt sett nesten samtlige scener tidligere i andre filmer og man bør således lite av særdeles dårlig hukommelse for å føle at dette er fresht. Heldigvis har Leth teken på det visuelle og selv om scenene er altfor sedate til å plassere deg på setekanten så er det om ikke annet ganske så lekkert presentert og spesielt under filmens midterste del viser Leth at han for actionscenenes dels  i alle fall har lært noe av sine idoler.

Å legge Man On A Ledge på skuldrene til hovedrolleinnehaver Sam Worthington er et aldri så lite kjangsespill for i motsetning til Avatar så har han ikke her effektene å lene seg og med et labert manus til grunn blir Worthington mest en skygge i sin egen forestilling hvor bi-rolleskuespillerne presterer over all forventing. Elizabeth Banks vinner neppe noen Oscar for sin Lydia Mercer, men hun makter å bringe bein i nesa så vel som fanden-i-voldskhet inn i denne grunne rollen mens Jamie Bell og Genesis Rodriguez har oppgaven som filmens komiske element. Om de to sistnevnte egentlig passer inn? Ikke for fem flate øra men allikevel er det stort sett disse to som faktisk driver denne filmen fremmover, og det kan neppe ha vært intensjonen til regissør Leth!

Når man skal skrive en omtale har det lett for å bli 1 av 2 typer: enten pur hyllest eller reinspikka slakt. Selvfølgelig er det en drøss med filmer som havner midt i mellom og Man On A Ledge er en av disse. Den er forutsigbar og lite spennende mens actionscenene neppe tar pusten fra noen som helst. Skuespillerne vinner neppe verken Oscar eller Razzie, og den har strengt tatt ingenting på hjertet. Men samtidig er den ikke så plump og flau at den får deg til stange hodet i postkassa. Når alt kommer til alt er det nesten skremmende å si det, men Man On A Ledge er en av de filmene som faktisk ikke betyr noe som helst; verken på godt eller direkte vondt.

Tittel: Gangster Squad (2012)
Premiere: 2012.
Skuespillere: Ryan Gosling, Emma Stone, Josh Brolin, Sean Penn, Giovanni Ribisi, Mireille Enos, Nick Nolte, Michael Pena, Robert Patrick, Anthony Mackie, Frank Grillo, Josh Pence, Derek Mears, Sullivan Stapleton, , Holt McCallany.
Regi: Ruben Fleischer.
Manus: Will Beall, Paul Lieberman.
Sjanger: Action.

Den amerikanske forbudstiden har gang etter gang vist seg å fungere ypperlig som bakteppe for actionfylte historier i filmens verden men ironisk sett er det ytterst få av de store filmene som faktisk er satt til denne tidsepoken. Når Johnny Depp nærmest glitret i Public Enemies forventet undertegnede et rush av copy-cat’s uten at det skjedde men nå har endelig noen grodd store nok baller til å gi det et forsøk.

Året er 1949 og mafiabossen Mickey Cohen (Sean Penn) er kongen av Los Angeles. Med full kontroll over dop, våpen, prostitusjon og gambling har han også mesteparten av politiet på lønningslisten. Men for politimenneneJohn O’Mara (Josh Brolin) og Jerry Wooters (Ryan Gosling) har tyraniet nådd kokepunktet. Sammen med en liten gruppe ubestikkelige menn går de til krig Cohen og hans arme med kriminelle.

Å analysere en film på bakgrunn av traileren er selvfølgelig helt på trynet men la oss se på fakta. Ryan Gosling gjorde en fantastisk rolle i Drive, Josh Brolin (Planet Terror) gjør en fantastisk rolletolkning hver gang, Sean Penn (Mystic River) er en av vår tids dyktigste skuespillere, Nick Nolte (Warrior) har åpenbart funnet tilbake til storformen og Emma Stone (Easy A) og Giovanni Ribisi (Avatar) har vist seg som en del av den nye vinen av skuespillere. Traileren hvis brutalitet er sjeden vare legger ikke opp til en klissete moral og dermed vil vel konklusjonen være noe i nærheten av: FYTTI KATTA FOR EN TRAILER!!!!

Tittel: The Avengers
Produksjonsår: 2012.
Skuespillere: Robert Downey Jr, Chris Evans, Mark Ruffalo, Chris Hemsworth, Scarlett Johansson, Jeremy Renner, Tom Hiddleston, Clark Gregg, Cobie Smulders, Stellan Skarsgård, Samuel L. Jackson, Gwyneth Paltrow, Paul Bettany, Alexis Denisof, Tina Benko.
Regi: Joss Whedon.
Manus: Joss Whedon, Zak Penn.
Sjanger: Action

Hvor superhelt-filmene en gang var ensbetydende med glitrende underholdning har de med unntak av Iron Man – mye takket for de eminente Batman-filmene – tatt en dyster og blodalvorlig retning fullstendig blottet for selvironi og harselas. Det til tross for at konseptet i seg selv er så søkt at er avhengig av humor for å virkelig fungere. Med The Avengers har regissør/manusforfatter Joss Whedon i bunn og grunn tatt det beste fra de alle og gjort det enda bedre mens hans har tatt det verste og gjort det til sitt eget så vel som vårt drømmescenario.

I en verden hvor normale mennesker lever sine sedvanlige a4-liv vandrer det i skyggene mennesker med superkrefter. Mennesker som har blitt holdt skjult samtidig som de regelmessig løser verdenstruende situasjoner, men når Thor’s bror Loki er på krigsstien må Nick Fury samle sammen et kobbel av superhelter i kampen for vår eksistens. Med kjappe kommentarer, harde slag og overnaturlige krefter må de sammen overvinne en fiende som er selve personifiseringen av deres egne demoner.

Whedon har heldigvis innsett at superhelter er noe som ikke kan bli tatt dønn seriøst og alt det sukkersøte klisset man har irritert seg over i enkelt-filmene har blitt kastet på huet og rævva ut. Tilbake står en historie som til tross for sitt generiske konsept med ulike personligheter som må overvinne egen stolthet for å redde verda suger deg inn fra første scene. Selv karakterer som i sine egne filmer har fremstått som dørgande kjedlige får tilført en nesten uvirkelig snert takket være Whedon’s nå klassiske særpreg.

La oss derfor konsentrere oss om noe helt annet! For selv om historien fungerer over all forventing så handler The Avengers om 4 ting: skuespillere, humor, action og kontroll! Med så mange sterke personligheter og ikke minst filmens ekstreme klimaks er det nok røde tråder til å gi en katt reisning men ved å konsentrere seg om selve essensen i hver rollefigur makter Whedon å holde det hele overraskende oversiktelig og man skal være mer enn middels brisen for å dette ut av handlingen.

Under hans kontroll slår det da også mer gnister enn hos en sveiser for sjeldent har man fått servert så mange skuespillere som er i sitt livs form. Robert Downey Jr. er like rappkjeftet som alltid i rollen som Iron Man, Chris Hemsworth slipper seg endelig løs som Thor og Samuel L. Jackson er cool som alltid i rollen som Nick Fury. Langt mer overraskende er det å se selveste Mark Ruffalo som Bruce Banner (The Hulk); mannen er en karakterskuespiller av rang og tilfører Banner en dimensjon tidligere skuespillere neppe hadde klart å drømme vått om mens han samtidig tilbringer den samme utagerende humoren som for eksempel Downey! Til og med Chris Evans som den straighte Captain America slenger fra seg ett og annet gullkorn! Legg så til stjerneskuddet Jeremy Renner i rollen som Hawkeye, sexbomba Scarlett Johansson som Black Widow og Tom Hiddleston som gærning Loki, og man skal være mer enn normalt kravstor for å ønske noe mer. Ikke bare er de i storform, men kjemien er upåklagelig! Scener hvor Hulken møter Thor og Hulken møter Loki overgår glatt enhver Jim Carrey film og er du ikke lobotomert er det gode odds for at du vil kjenne latteren i hjertet mens øynene smelter over effektene.

Med så mange overnaturlige krefter i en og samme film blir det fort mye som skjer på skjermen og hvor normale filmskapere hadde kastet inn håndkledet halvveis lar Whedon det eskalere til det utrolige! Eksplosjoner fyller skjermen mens superheltene banker livsskiten ut av hverandre så vel som de uheldige skurkene som muligens burde ha valgt en annen planet å invadere mens bygninger smadres til det ugjenkjennelige, skudd flyr vegg-imellom i kinosalen og verda generelt sett er på vei rett at helvete. Det er så strøkent og troverdig presentert at en actionelsker strengt tatt kan glemme å lene seg tilbake i setet for her blir man sittende på scenekanten i rein og skjær beundring over det infernoet som åpenbarer seg på skjermen.

En konklusjon skal oppsummere omtalen på en kortfattet og informativ måte med en seriøs undertone. Eller så kan man gjøre det meget enkelt: The Avengers er pr dags dato (mai2012) den ultimate underholdningsfilmen basert på superhelter! Et kobbel med skuespillere i storform får slå seg løs i et fantastisk skue av en actionfilm hvor humor, knyttenever og alvor hagler om hverandre under en regissør som kan superhelt-sakene sine like godt som James Cameron kan 3D! Det kvitter om du kjøper popkorn eller biff; du kommer uansett til å bli så revet med at tilbehøret blir stående og visne!