Helt siden starten med PS1 tilbake på midten av 90-tallet har Gran Turismo ikke bare vært et flaggskip for konsollen, men også et begrep for alle som liker bilspill så vel som alle andre. Med en stadig mer grensesprengende grafikk og kjørefølelse klinket konseptet inn gir nr 5 og så seg aldri tilbake til tross for at de senere årene har bydd på den ene konkurrenten etter den andre. Som den ultimate bilsimulatoren har imidlertid ikke GT5 hatt noe å frykte for tross alt har jo spillet vært under utvikling i flerfoldige år og med tanke på hvor gode de foregående har vært så sa det seg selv at dette ville bli pur perfeksjon; et spill som var noe mer – ett spill så grensesprengende bra at selv motstandere av bilspill ville fråde vilt og gå fullstendig bananas når de fikk testet det. Her skulle man kunne kjenne bensinstanken mens man freser rundt de lekreste banene i noen gedigne natursvin av noen biler mens gliset skulle bre seg fra øre til øre og man skulle aldri se seg tilbake. Så hvorfor gjør man nettopp det?
Hvor andre spill i samme sjanger gjerne ”nøyer” seg med et tjuetalls biler og i underkant 
av 10 baner har GT alltid vært kongen av kvantitet; med tett opp mot 30 baner og over spinnville 1000 biler (!!) får vi her en gylden mulighet til å bygge oss opp en drømmegarasje man i virkeligheten nesten ikke tørr å drømme seg våt over samtidig som variasjonen er enorm nettopp takket være spillets uovertrufne realisme. Bilene har hver sin særegne fysikk og med et hav med innstillinger bør GT5 være en slags gudegave til alle bilelskere rundt om i verda – likeså har man flust med special events som involverer go kart så vel som Nascar og Rally mens man også har disse elskede og hatede lisensene man kan fikle med.
Det er også i dette overveldende utgangspunktet spillets desidert største – og komplekse – problem ligger; ved å strebe så ekstremt hardt etter den ultimate realismen er spillet et sant helvete for alle spillere som mener på at bilspill skal være ukomplisert fart og moro. For den gjengse spiller vil dette koldtbordet med innstillinger og forskjellige biler fortone seg som det reineste marerittet – og dermed gjøre spillet nesten utilgjengelig for de. Det hersker ingen tvil om at Polyphony Digital har henvent seg til de virkelige bil-simulator-entusiastene – denne gangen også!
Selv befinner jeg meg et sted i mellom disse to gruppene og selv om jeg har spilt igjennom de forrige utgavene med stort hell klarer jeg bare ikke å ta helt av for GT5 som et komplett spill; det å starte opp bilen for første gang og bevitne den vakre grafikken mens 
man kniver for livet med en eller annen psykotisk tulling av en konkurrent er ubetalelig! Det å vinne sitt første løp, spare penger og kommer seg oppover gir en enorm følelse av spilleglede, men det tar heller ikke lange stunden før spillets filosofi viser seg så altfor brutalt; hvem i huleste heite syntes det var en god ide å lage et eget Yaris-løp? Eller hva med alle de andre løpene av typen ”crap, får vel ta de bare så jeg kommer meg opp et level eller tre da”? Og ikke for å glemme dette med krav til bilen; det finnes ikke noe mer frustrerende enn å kjøpe seg en bil, vinne det ene løpet etter det andre, spare penger for så å måtte svi av alt på et vrak av ei kjerre man aldri vil bruke til annet enn de to spesifikke løpene. For det å spare er noe du bare kan vende deg til; de første 10-20 levela handler utelukkende om å spare ved å kjøre de samme løpene flere ganger. Jeg kan trygt påstå at uavhengig av den flotte grafikken så er det en sann pine når man må spille den samme banen ørten ganger før man endelig kan fortsette å gjøre fremgang i spillet! Velger man å kjøre forskjellige baner møter man fort et annet problem kjent som loade-tider; det er flott at spillet er så overveldende med sitt innhold men i 2010/2011 burde denne typen loade-tider være en fy-sak!
Og så smeller det til! Som det ofte gjør i disse GT spillene tar ting uhorvelig lang tid før det løsner, og løsner gjør det så det synger etter når man har lagt inn et tjuetalls timer; med tilgang til alt fra blodtrimma race-biler til F1 får man endelig gleden av å suse rundt på disse überlekre banene i godt over 300km mens hjertepumpa jobber på spreng og panna ser ut som Niagra Falls! Fartsfølelsen og det adrenalinnivået den skaper er ikke overraskende helt enorm!
Når man først har kommet så langt så har man fortsatt timevis med spilleglede foran seg for det er tross alt fart som er moro og man burde dermed kunne erklære GT5 for det ultimate bilspillet burde man ikke? Problemet er bare det at burde burde ikke holder i dette tilfellet; for selv om du blir imponert av den fantastiske grafikken, det omfattende utvalget av biler og ikke minst den galskapen du må kontrollere når du kommer et stykke ut i spiller så er det ikke til å legge skjul på at GT5 ikke føles så nytt som det burde samtidig som jeg føler meg usikker på om Polyphony Digital egentlig ønsket å laget et helt nytt spill. Ved å videreføre så utrolig mye av forgjengerne (baner og biler) føles GT5 mer som en perfekt remake enn ett helt nytt spill. Og hvor ble det egentlig av realismen når det kommer til kræsj? Riktignok har spillet fått en visuell men begrenset skademodell, men følelsen av ting går virkelig ad helvete når man sitter inn i bilen og kniver med konkurrentene uteblir. Det samme skjer når man deiser inn i en vegg i 400km før man så kjører videre. Hvor artig hadde det ikke vært å totalvrake en Veyron for eksempel? Noe sier meg at slike muligheter kommer, menenn så lenge føles denne ping-pong-effekten litt udatert!
Det å anmelde GT5 er i seg selv en vanskelig sak om man skal prøve å være litt objektiv, det å oppsummere GT5 i en kort konklusjon er som å finne ei nymfoman nonne i Norge! Med noe av det desidert peneste man har sett av grafikk så langt på ps3 er GT5 rett og slett dritlekkert, og med sitt enorme utvalg baner og biler – og ikke minst moduser, muligheten for å laste ned oppdatering og en stor mengde Trophy’s vil spillet fengsle enhver bilelsker med sans for det realistiske. Det føles derfor som å banne i kjerka når jeg likeså mener på at GT5 skuffer sett i forhold til den lange utviklingstiden og hva vi faktisk får presentert. Allikevel klarer jeg bare ikke å legge det fra meg; det er vel det som definerer et godt – men ikke perfekt – spill!
