Tittel: Nihon bundan: Heru doraibâ
Produksjonsår: 2010.
Skuespillere: Yumiko Hara, Eihi Shiina, Kazuki Namioka, Yurei Yanagi, Minoru Torihada, Gadarukanaru Taka, Asami, Yukihide Benny, Norman England, Yasuhiko Fukuda, Honoka, Yuya Ishikawa, Cay Izumi, Kentaro Kishi, Mizuki Kusumi.
Regi: Yoshihiro Nishimura.
Manus: Yoshihiro Nishimura, Daichi Nagisa.
Sjanger: Horror, Splatter.
Det vanskeligste du kan gjøre som regissør er å følge opp en suksess og for den japanske filmskaperen Yoshihiro Nishimura (RoboGeisha) kunne ikke ordtaket ha stemt bedre for når han først har gitt oss den heseblesende Tokyo Gore Police har ikke mannen gjort det enkelt for seg selv. Dog skal han ha for forsøket for når ingenting annet fungerer er det lite som er enklere enn å blåkopiere sin egen suksessoppskrift.
I en noe difus fremtid har halve japan blitt zombifisert etter at en meteor brakte med seg en mystisk tåke som forvandlet fredlige innbyggere til blodtørstige monstre. Men i en moderne verden er ikke zombiene bare hjernetomme drapsmaskiner; noen ser også på de som en form for mennesker hvis rettigheter må tas vare på. For ungjenta Kika er saken imidlertid langt enklere: som datter av bitcha som startet det hele har hun bestemt seg for å utslette zombiene en gang for alle og med et våpenarsenal ut av en annen verden er det ingenting å si på forutsetningene.
Det er en stygg uting det der med å sammenligne en film med en regissørs tidligere filmer men i dette tilfellet er det også vanskelig å unngå samtidig som HellDriver tilhører en sjanger ytterst få her på berget har kjennskap til. Yoshihiro Nishimura koker her sammen en sedvanlig idiotisk grunnhistorie om utenomjordisk aske og zombier, men for å sprite det opp har mannen fått det for seg å tilføre filmen en form for substans. Ikke noe galt med historisk substans rent isolert sett, men i en japansk splatterfilm så ekstremt toskete som HelDriver så bidrar dette til å punktere tempoet ved akk så jevne mellomrom.
I mellom disse ambisiøse historiescenene presentert av et knippe skuespillere det neppe er verdt å spandere spalteplass på gjør Yoshihiro Nishimura sitt ytterste for å overøse oss med galskap slik vi aldri tidligere har sett. Uheldigvis for han – og ikke minst oss – er dette neppe den første splatteren man ser. Av en eller annen årsak fullstendig uforståelig for denne anmelderen er HellDriver en umatchet oppvisning i stjeling fra andre filmer. Yoshihiro Nishimura rapper rått fra filmer som The Grudge, District 9 og Braindead mens han sper på med sterke antydninger til Indiana Jones og Thelma&Louse, og for å toppe heile driden blåkopierer han flere av scenene til sitt eget mesterverk (Tokyo Gore Police).
Som seg hør og bør i en film av den arten skal blodspruten stå såpass høyt at publikumet får følelsen av å gå blodvåte ut av salen og jeg har all mulig respekt for de som nå vil si at “dette er jo det som definerer denne sjangeren”, men når produksjonsåret er 2010 føles det litt i overkant amatørmessig med digital blodsprut anno 1999 og et dukketeater som fortoner seg som en prehistorisk forgjenger til Ivo Caprino sine mesterverk.
HellDriver er filmen som fikk i oppgave å fylle ett par enorme sko men som endte opp med å plante beina i ei avfallskvern. I en altoppslukende mangel på originalitet fra regissørens side fremstår HellDriver som en kontinurlig lidelse bestående av skammelig blodkopiering fra sjangerens ubestridte mesterverk mens tempoet er like knekt som en 90åring etter livets første snowboard-tur. Man skal selvfølgelig ikke si at en film er bortkastet tid for det vil alltid være noen som liker den, men for majoriteten av Skrotorama sine lesere vil det nok være langt mer nyttig å vaske naboens Mercedes med tanntrå og First Price Dasspapir.
