Linkin Park – A Thousand Suns

The Requiem
The Radiance
Burning In The Skies
Empty Spaces
When They Come For Me
Robot Boy
Jornada Del Muerto
Waiting For The End
Blackout
Wretches & Kings
Wisdom, Justice, And Love
Iridescent
Fallout
The Catalyst
The Messenger

Bare navnet på bandet er nok til å få sikkelet til å fosse ut av kjeften; fra å være et bandene som var med å starte en helt ny sjanger utviklet Linkin Park seg til å bli selve symbolet på denne nymotens rock’en og ved hjelp av überfeite riff, sterke tekster, en ubeskrivelig sans for rytmer og en vokal som får selv større grupper til å blekne i forhold har Linkin Park blitt den nye rockens fremste ambassadør og når de nå gir oss A Thousands Suns er det lov å heve øyenbrynene for dette er noe helt nytt fra den kanten![/stextbox]

For den som forventer seg et hardtslående album som oppfordrer til nabokrig fra første tone vil mest trolig bli sittende med haka langt nede på knæra når albumet åpner med noe så sjeldent som to korte intro-kutt før det med den sarte Burning in the Skies bringer tilbake litt av den klassiske LP-følelsen med tekstlinjer som “Blood of Innoncents burning in the skies” og man får instinktivt lyst til å dra frem lighteren og drømme seg bort til de store konsertarenaene som har blitt LP’s kjennemerke de siste årene.

Overraskelsen er imidlertid stor når man hører seg videre på denne plata for her får man flere korte spor av det som ved første lytt kan fremstå som pausemusikk men frykt ei; Mike Shinoda og Chester Bennington vet hva de gjør for etterhvert som platen skrider fremover vokser også lytteopplevelsen; fra å fremstå som diffus og altfor ambisiøs synker man stadig dypere inn i et langt mer helhetlig album enn hva man kunne ha forestilt seg. Selv om gutta er milevis unna f.eks. den monstrumentale bautaen The Crisom Idol (W.A.S,P) så syr de sangene godt sammen og historien henger så absolutt på geip.

En ambisiøs historie og gode tekster får så være en ting; når det gjelder Linkin Park vil vi bli geleidet opp av sofaen og invitert til grenseløs head banging mens Shinoba rapper og Bennington beærer oss med en fantastisk stemme – og det får vi! For når den noe rolige starten av unnagjort øker også tempoet og de velkjente musklene til bandet kommer til sin fulle rett i form av den aggressive Blackout, den blytunge Wretches and Kings, den såre Iridescent og den energiske, dødsråe og nesten helt fantastiske industrielle The Catalyst før Chester avslutter showet med The Messenger som godt mulig kan sies å være det sarteste den mannen har gitt oss siden den tidløse In The End.

Det å oppsummere et så ambisiøst og omfattende prosjekt er ingen enkel sak for de som forventet en typisk LP plate vil bli dypt skuffet over perpleksiteten bandet når øser over oss men ser man under skallet og lar seg fordype i tekstene ser man også en rød tråd som utarter seg til å bli direkte blodrød i herlig tradisjonell LP-stil. Albumet kan fascinere deg det kan få deg til å tenke men viktigst av alt; det byr på noen låter som VIL GARANTERT få deg til å ta frem ungdommen i deg selv og rocke løs madammen/mannen din rister oppgitt på huet over luftgitaren , karaokeforsøket, headbanginga og innlevelsen. Vanskelig å få tak på? Så absolutt. Men når det sitter så er dette musikalsk nytelse på høyt nivå.