Paul (2011)

Tittel: Paul
Produksjonsår: 2011
Skuespillere: Simon Pegg, Nick Frost, Jeffrey Tambor, David Koechner, Seth Rogen, Jasone Bateman, Jeremy Owen, David House, Jennifer Granger, Nelson Ascencio, Jane Lynch, Jesse Plemons, Bill Hader, Joe Lo Truglio
Regi: Greg Mottola
Manus: : Simon Pegg, Nick Frost
Sjanger: Komedie, Drama

I en filmverden hvor sci-fi har blitt like synonymt med familiefilmer som action og horror er det lett å hate mesterverket E.T. for å ha satt standarden. Ironisk sett er det også denne utviklingen som nå har resultert i Paul og det er vanskelig å ikke heve et og annet øyenbrun når man ser på filmens premisser, skuespillere og regissør. Ser man på hva de tidligere har prestert vet man strengt bare en ting; dette kommer til å gå over stokk og stein i et durabelig tempo. Men er det mulig å lande på beina?

De to pinglete supernerdene Graeme og Clive har tatt turen fra England for å oppleve ComiCon-messen; den største i sitt slag for alle som elsker sci-fi, tegnerserier og andre nerdeting. På veien hjem skjer imidlertid det utroligste; hotellbestillingene har gått ad dundas og de to ser en gylden mulighet til å ta en sightseeingtur i gjennom USA. Her skal alle kjente UFO-steder besøkes og det skal dokumenteres. Tross alt kan de ha flaks. Men når de under utrolige omstendigheter plukker opp Paul begynner ting å ta en litt uventet retning. Paul er liten, han røyker og drikker som et uvær, banner som en full sjømann, tenker mye på sex – og han er et alien. Med en gruppe regjeringsagenter med uærlige hensikter, en i overkant kristen far hvis datter de kidnapper og diverse andre karakterer av en ymse sort i hælene må de tre legge ut på en road trip med potensial til å forandre vår historie så vel som tro en gang for alle.

Etter at Steven Spielberg sjarmerte oss i senk med romvesenet E.T. har det vært ytterst få forsøk på å gjøre det samme. Til gjengjeld har vi blitt utsatt for den reineste flodbølgen med skremmende aliens hvis store mål er å slakte oss, gjøre oss til slaver og andre relativt lite trivelige ting. Om det har vært av respekt for E.T. eller ikke skal ikke jeg spekulere i, men at Paul er det første seriøse forsøket overrasker strengt tatt ikke. Paul er et aldri så lite oppkok signert regissør Greg Mottola og manusforfatterne Simon Pegg og Nick Frost. Hvor Mottola ga oss Superbad sto de to sistnevnte bak braksuksessen Hot Fuzz. Kort sagt: de normale rammene for en slik film blir blåst rett ad helvete.

Problemet med Paul er at dette trekløveret ønsker så altfor mye. Selve grunnhistorien har vært servert ørten ganger tidligere og ingredienser som kjærlighet, skumle regjeringsagenter, andre gærninger og et romvesen hører selvfølgelig med. Det blir litt som å kjøre mc og tenke på Playboy samtidig; hvor skal man egentlig holde fokuset? Dessverre for Paul lykkes ikke denne blandingen videre godt for hvor den første halvtimen er en reinspikka komedie fortoner resten av filmen seg som en eneste lang klisje hvor det lille av spenning og høydepunkter som serveres blir presentert så lenge i forveien at man bør sterkt påvirket av sovepiller for å ikke se det komme.

Paul blir på mange måter filmens ekvivalent til en grandiosa med noen få derter jalapeno krydder; maten er i utgangpsunktet drit kjedelig men når du først smaker på jalapenoen så husker du det ei stund. Paul er således krydret med en humor få andre enn Pegg og Frost kunne ha kokt ihop. Hvor E.T var søt og god er Paul frekk og vulgær som bare pokkern, han har en pervers humor og en særegen evne til å treffe perfekt med enhver lille punchline. Dermed bugner faktisk Paul over av heseblesende, surrealistiske og utagerende scener så ekstreme i sin fremtoning at det er omtrent klin umulig å ikke bryte ut i latter. Uten å avsløre for mye så kan du jo prøve å se for deg ei overreligiøs dame diskutere Gud og hans påståtte skapelser med et romvesen; ubetalelig! Eller et alien forklare et mannfolk at det er fullstendig normalt å like å få ting opp i baken; det er i slike tilfeller man går fra å være en seriøs anmelder til å ramle ut av sofaen i latterkrampe!

Både Simon Pegg og Nick Frost har i løpet av årenes gang samarbeidet ved flere anledninger og skapt seg sin egen stil som fungerer over all forventing. De var enorme i Shaun of the Dead og de satt en ny standard for kjemi med Hot Fuzz. Selv om de i Paul ikke helt klarer å nå helt opp så er det heller ikke langt unna. Merkelig nok har de valgt å fokusere mer på alle andre enn seg selv slik at de ofte fremstår som statister selv om de har hovedrollene. Jane Lynch er herlig karikert som semi-lesbisk kafevertinne, David Koechner er perfekt som en gal religiøs mann med ei diger hagle og Jason Bateman (Up in the Air) gjør kanskje tidenes beste parodi på “mystisk agent jakter romvesen”-rollen som mange begynner å bli dritt lei. Høydepunktet er – ikke overraskende – Paul hvis stemme tilhører Seth Rogen (The Green Hornet). Humoren er rå og brutal likeså som den er beint uhøflig – noe som kler mannen som en bikini på ei dame. Det er imidlertid en skuespiller som stjeler showet, men la oss bare si det slik at den overraskelsen er faktisk verdt kinobiletten aleine og den skal ikke Skrotorama ødelegge for deg!

Paul har blitt en ujevn film som vil føye seg inn i rekken med overpretensiøse filmer som ønsker så altfor mye men som dessverer roter seg bort. Som en hyllest til E.T. og Close Encounter of the Third Kind og et rævspark til alt annet du kan tenke deg av aliens-filmer kombinert med en kjærlighetsshistorie like gripende som en romanse mellom to snegler blir dette et sammensurium som fungerer som en nesten kjedelig transportettappe mellom de geniale humorscenene hvis nivå er skyhøyt nok til at de flest av oss vil knyte seg i latter. Et lite romvesen som røyker tjall, banner, drekker, har seg og sier hva han mener om menneskets tro på gud og skapelsen? DET er Pegg/Frost på sitt absolutt beste og vel verdt ett besøk på den lokale kinoen.