Precious

Tittel: Precious: Based on the Novel Push by Sapphire
Produksjonsår: 2009
Kinopremiere: 29.01.2010
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo’Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, Amina Robinson, Xosha Roquemore, Angelic Zambrana, Aunt Dot
Regi: Lee Daniels.
Manus: Geoffrey Fletcher (manus), Sapphire (roman).
Sjanger: Drama

Precious fremstår allerede før man ser den som en slags suksesshistorie uten like. Fra å komme fra det tomme intet slo den innover oss og den har før premieren i Norge allerede rasket med seg 43 priser inkl en Golden Globe og 47 nominasjoner. I tillegg er den også ett sikkert kort hos Oscar-bookmakerne. Og man kan jo ei heller overse et sjeldent samlet norsk anmelderkorps som triller ut de mest prikkede sidene på terningen og overøser den med godord. Selv tenker jeg at vi nå tar en bitteliten reality check.

Precious er ikke helt som jenter flest der hun mørkhudet med 165kg på kroppen har vokst opp i svarteste Harlem med en undertrykkende mor og en far som har voldtatt hun ved en rekke anledninger og satt to barn på hun. Med en unge med Downs Syndrom, og sine store lese og skrive vansker mens unge nr 2 er på vei har ikke livet levnet unge Precious mange kjangser. For Precious kommer imidlertid det store vendepunktet når hun får plass på en alternativ skole hvor hun under ledelse av Ms. Rain får en mulighet til å forbedre sitt eget liv som urettmessig har blitt ødelagt av hennes nærmeste. Kanskje kan hun endelig oppfylle noen av drømmene sine. Kanskje.

Når denne setningen påbegynnes er jeg fortsatt ikke helt hundre prosent sikker på hva jeg har sett og hva jeg har fått ut av det, således vil dette bli en noe annerledes omtale hvor både anmelder og leser ikke helt hva som venter. For Precious er på den ene siden en utrolig deprimerende film ført i pennen av Geoffery Fletcher (manus) og Sapphire (roman), og man som publikum vil få en særdeles blandet filmopplevelse. Dette historien er rett og slett en helvetes sterk reise i et liv så fucka opp at de fleste av oss ville ha vurdert tauet før filmen er halvveis. Man sitter helt fra starten og føler seg støtt av nesten alt som foregår på skjermen. Ja, man vil reagere på at denne unge damen er så utrolig diger, ja man vil reagere på den utrolig stygge morra som ødelegger livet til dattera si og ja man vil ønske at filmen kan ta slutt ved mer enn en anledning, ikke fordi den er dårlig, men fordi regissør Lee Daniels og skuespillerne gjør en formidabel jobb med å vise oss en side av livet som flertallet av oss ikke i vår villeste fantasi kan forestille oss – men som vi allikevel trenger å få fortalt.

Vi er slettes ikke i beite for reality-filmer som viser oss troverdige og deprimerende situasjoner, men som oftest får vi på kjøpet servert en fullstendig motbydelig moral som ofte ebber ut i en overdrevent happy ending som lett kan få popcornet til å komme i retur. Precious på sin makter å overholde denne ekstremt sjeldne balansen og selv om den byr på en slutt som er langt mer happy enn resten av filmen uten å være direkte happy. Her slipper vi å få “alt etter filmen” servert på sølvfat og stappet inn i oss med spader. Precious er historien om Precious fra filmen starter til den slutter, hverken mer eller mindre. Underveis holdes det en skremmende realistisk stil mye takket være regissør Lee Daniels bruk av håndholdt kamera og en naturlig fargepalett som ofte blandes med sterkt fargerike Hollywood-scener når Precious drømmer seg bort fra all elendigheten som helst ikke vil slippe taket på hun. Kontrasten er enorm!

Denne troverdige og naturlige reisen serveres oss i stor grad av et skuespillerensemble som på papiret burde ha skuffet oss fra ende til annen. Som den digre Precious møter vi amatørskuespilleren Gabourey Sidibe og det er vel ikke til å legge skjul på at hun så vel som Mariah Carey som Mrs Weiss, Paula Patton (Mirrors) som Ms. Rain, Mo’Nique (Soul Plane) som Mary og Lenny Kravitz som Nurse John serverer over all forventing. Ett av de største problemene i slike realistiske dramafilmer er ofte at filmen får et falskt preg over seg takket være glattpolerte skuespillere som rett og slett ikke makter å fremstå som troverdige nok til at vi kan relatere oss til de. Precious er stikk motsatt. Ofte sliter man med å høre nøyaktig hva Sidibe prøver å frem, man blir skremt over hvor troverdig jævelig Mary fremstilles av Mo’Nique, man blir bergtatt av hvor godt Mariah Carrey gjør det som en sosialarbeider og man får et helt nytt syn på lærere etter å ha sett Paula Patton som Ms. Rain. De er ikke perfekte, de har sine skavanker og de spiller rollene sine til det ytterste mens publikummet bør ha amputert hjertet om de ikke skal la seg beveges i en eller annen retning. Selv ble jeg mest skremt over hvor forbannet og provosert jeg ble i noen scener mens jeg i andre ikke kunne unngå å holde en tåre tilbake når denne gjengen med skuespillere gjorde jobben sin til det ytterste.

Med så mange positive omtaler av (nok) en dramafilm satt til de amerikanske gatene fantes det ingen tvil i mitt hjerte; denne filmen skulle jeg nok glatt jekke ned fra sin høye hest. Når jeg nå skriver oppsummeringen ser jeg at jeg liksågodt kan bite i det sure eplet med en gang; Precious er et uhyre sterkt samtidsdrama som både tar tempen på samfunnet vårt og viser oss det fra bak de lukkede dørene. Dette er ikke en solskinnshistorie; nydelig ledet av et fantastisk skuespillerensemble fungerer Precious også som en knallsterk samfunnskritikk som ikke bare vil å publikummet til å reagere, men også tenke over hvor forbasket (og skammelig) godt man selv har det mens andre gjennomgår et sant helvete.