Tittel: Real Steel
Produksjonsår: 2011.
Skuespillere: Hugh Jackman, Dakota Goyo, Evangeline Lilly, Anthony Mackie, Kevin Durand, Hope Davis, James Rebhorn, Marco Ruggeri, Karl Yune, Olga Fonda, John Gatins, Sophie Levy, Tess Levy, Charlie Levy, Gregory Slims.
Regi: Shawn Levy.
Manus: John Gatins, Dan Gilroy.
Sjanger: Action, Kampsport.
Vi trenger helter og i filmens verden er kanskje bokseren den mest populære. Om han begynner på toppen og møter veggen for så å sloss seg tilbake eller om han begynner på bunnen så er bokseren alltid den som gir oss troen på at det er mulig å lykkes uansett utgangspunkt. Problemet med boksere på film er at de kan fremstå som alt fra gripende til underholdende til karikerte og ytterst få av disse filmene ender opp i historiebøkene.
I en ikke altfor fjern fremtid har menneskets behov for å se stadig råere boksekamper endt opp i et forbud mot boksing for mennesker. I stedet har de en gang så ærefulle kamphanene blitt erstattet med gigantiske roboter som maltrakterer hverandre til publikummets store glede. For den avdanka bokseren Charlie Kenton går alt på trynet. Han var nær med å nå verdenstoppen før robotene tok over og hans karriere med roboter har ikke gått nevneverdig bra. Når eks-kjæresten dør og gir han ansvaret for en sønn han har tatt avstand fra utvikler det seg et treveis vennskap mellom en fortapt far, en håpfull gutt og en eldgammel robot som vil snu deres liv på på hodet.
Real Steel vil ikke pryde hverken historiebøkene eller neste års oscar-utdeling, alle disse manusforfatterne har ikke akkurat funnet opp hjulet på nytt men til gjengjeld har de foredlet dynamitten. Med et mål om inspirere og glede publikummet er Real Steel en uhyre enkel og velkjent historie om en far og en sønn som finner tilbake til hverandre mens alvoret er forholdsvis labert. Her sprites det ikke opp med alkoholisme, dop eller familierelatert vold; når sant skal sies er dette strengt tatt en lettbeint historie fra livets lyse side.
DET er også filmens kanskje sterkeste kort for med dette som utgangspunkt er det aldri overdrevent pretensiøst (selv det balanser hårfint på kniveggen). Dette er og forblir en feel good film på sitt beste/verste og dermed viser filmen også publikummets sanne ansikt smilende av skyldig glede. Den sukkersøte far/sønn-historien pensles nydelig ut av trekløveret Hugh Jackman (Australia, The Prestige) som den falne bokseren, Dakota Goyo som sin fars sønn og Evangeline Lilly som filmens kvinlige alibi. Sammen med roboten Atom skaper de en lang rekke tårevåte scener som fikk undertegnede til å tørke øyekroken – og det er noe som ikke skjer så altfor ofte.
Sukkersøt historie uten tyngde er imidlertid ikke nok til å bringe frem de tunge superlativene så regissør Shawn Levy (Date Night) og hans effektmakere gjør det utrolige; de matcher Transformers i smellfeite effekter! Hvor Transformers var en reinspikka fantasi selv i sin visuelle fremtoning er Real Steel den troverdige varianten hvor robotene føles langt mer troverdige; både sett i forhold til dagens verden og ikke minst filmens eget uttrykk. De har menneskelige trekk like mye som de er noen gigantiske metallskapninger som denger oljeskiten ut av hverandre mens metall knaker, flytende substanser farger ringen i regnbuens alle farger og steintunge rytmer signert bl.a. Eminem dundrer ut av høytalerne.
2011 har vært året med mange opp- og ned- turer hvor jeg selv under årets første halvdel regelmessig påsto at det var først mot slutten av året de virkelig gode opplevelsene vil komme og jeg begynner å føle meg mer og mer trygg på denne påstanden. Hvor Warrior var en fantastisk og bekmørk knytteneve av et actiondrama er Real Steel den lettbeinte men godhjertede broren gjør alt perfekt som en feel-good-film. Den er enkel men actionfylt, humoristisk men seriøs, og ikke minst dramatisk men actionfyllt. Real Steel er 2 timer krutegod underholdningen som fremkaller smilet og tårene uten at den tar nattesøvnen fra deg.
