[stextbox id="custom" caption="Innledning"]
Tekst og bilder: Rune Fredstad
Har man noe hengende mellom beina, elsker lyd og bilde og ikke minst har hatt – eller har – en kvinne i sitt liv har man til stadighet fått høre at slike gedigne beist ikke hører hjemme i stua åkke som hvor mye man selv prøver å argumentere for lydkvaliteten. Det skal tross alt se bra ut og så stor forskjell på lyd kan det jo ikke være. Riktignok tenker vi det samme om vesker og sko, men det er en helt annen historie. Når Rotel annonserte at de skulle lansere ett par forsterkere basert på Klasse D gikk det et lite gisp igjennom hifi-verda; kunne virkelig disse små og unnselige boksene med syke papir-specs være inkarnasjonen av damenes krav til utseendet og guttas krav til muskler og lyd?
[/stextbox]
[stextbox id="custom" caption="Interiørarkitektens drøm"]
En ting er i alle fall sikkert; om din bedre halvdel mener på at også denne boksen er for svær så kan det være en fordel å sjekke ut kontaktannonsene på nettet om du har lyst til å beholde lyd og bilde som ei interesse. For med en matchvekt på snaue 10 kilogram som fordeles på 43,2cm i bredden, 9,2 cm i høyden og 40,7cm dybden er dette en særdeles liten og nett boks som takket være kombinasjonen av en sort grunnstamme og ei lys aluminiumsplate i front ser ganske så lekker ut der den står i anlegget. Det som er langt mer spennende er imidlertid at Rotel oppgir denne konstruksjonen til å yte 2x500w og flere anerkjente hifi-blekker har målt den til spinnville 2x635w. Så hva er da mer naturlig enn å la den prøve seg på mastodontene Swans F1.1F som med sine 116kg pr høyttaler og 89db i følsomhet har fått flere anmeldere til å dømme de nord, ned og sideveis nettopp fordi de hverken har hatt rom eller effekt nok til å drive de? Kombinert med McIntosh c220 forforsterker, pc-basert avspilling og en rør-dac bør det bli vei i vellinga, eller livat borettslaget når sant skal sies.
De fleste seriøse hifi-tester åpner med engasjerende avsnitt om flotte overtonestrukturer, ørevennlige sibbelanter og en hel drøss med andre hifi-parametere, men når forsterker er oppgitt til 2x500w og kan fås for kr 10 000 på bruktmarkedet er ikke dette bare en forsterker for hifi-nerdene; dette bør – sett i lys av prisen kontra kreftene – være en høyaktuell forsterker også for den yngre garde som aldri kan få nok av krefter og høyt volum på techno så vel som Rihanna.[/stextbox]
[stextbox id="custom" caption="Let's pump up the volume"]
Når en slik kraftbunt møter 4x11tommere signert Swans er det lov å forvente et visst trøkk i mellombassområdet og som ønsket som gjort; Infected Mushroom med Becoming Insane er noe av det mest slagkraftige jeg har vært borte i; her går det aldri direkte dypt men til gjengjeld er det et helt spinnvillt crazy trøkk fra start til slutt og det er vel ingen grunn til betvile disse 2×500 wattene – stakkars de som er avhengig av en pacemaker! Og stakkars alle oss andre når man slenger på Never Ever Land fra samme gruppe. I motsetning til Becoming Insane handler det her om det kjellerdype trøkket og det er også her forsterkeren begynner å vise krefter. En ting er å gå dypt på de sporene som faktisk er laget for dette, en annen ting er å beholde detaljrikdommen og kontrollen slik at det faktisk høres dypt, kult og tøft ut og ikke bare rumlete og forjævelig – og det gjør denne lille Rotelen med stor iver. Personlig trodde jeg faktisk ikke jeg hadde så perverst mange løse ting i leiligheta, men som madammen elegant ga beskjed om når denne låten var ferdig: “vel Rune, da tar vel du en runde og setter på plass alt som datt ned du da”. Så hva gjør man da? jo man tar den en gang til for detta var pubertalt moro!
Dessverre viser også disse sporene og bl.a. Perfect (Mason Vs Princess Superstar) at forsterkeren også sliter litt med størrelsen på lydbildet og plassering av detaljer innenfor dette. Både Never Ever Land og Perfect er låter som utnytter begge de to fronthøytalera i stor grad og lar lydeffektene vandre frem og tilbake i et tempo som kan fremkalle LSD-aktige reaksjoner hos lytteren. Litt synd var det at disse effektene hadde en minimal vandringsevne og fremfor et stereolydbilde i ordets rette forstand fremsto det hele mer som en vegg/kjeller av lyd. Så om du har ei hagle i skapet bør du kanskje ikke lytte etter bikkja til Roger Waters en fuktig kveld for da er det gode odds for du får et durabelig høl i veggen rett foran deg og muligens en ilter nabo![/stextbox]
[stextbox id="custom" caption="Brunt brennevin eller et glas rødvin?"]
For 10 år siden hadde det vært nada problem å høre på Infected o.l. timesvis i strekk, men nå som årring nr 30 nærmer seg med stormskritt føler jeg meg sikker på at jeg hadde tørna splitte pine gærn etter 45 min i strekk med denne musikken og løsningen er selvfølgelig enkel; et glas med Cognac, av med lyset og frem med krutegode låter som Som En Storm, Keith Don’t Go, A Place Nearby og div låter signert Diana Krall – typiske demo-låter som man egentlig har lest seg bøtte lei på.
Og det er det en grunn for; for dette er fantastiske innspillinger som kan avsløre mye ved et anlegg samtidig som de kan hengi lytteren til ekte livsnytelse. Ta for eksempel Som En Storm med Ole Paus; en fantastisk salme som byr oss på både korsang, en beinhard trompet, en aldeles herlig og fet gitar, og ikke minst Ole Paus sin rustikke stemmeprakt – en prakt som litt overraskende blir vingeklippet av denne forsterkeren. Med nok watt til å skremme fanden så vel som svigermor og andre andre utysker på flatmark samt evnen til å få kåken til å riste på Infected Mushroom var overraskelsen alt annet en positivt når det viste seg at Ole Paus fremsto som en utrolig glatt fyr rent stemmemessig; litt sånn Justin Biever-aktig!. Dette berømte raspet var bare ikke der, ei heller de ørsmå variasjonene mannen byr på rent stemmemessig igjennom denne triste salmen. Han fremsto – når sant skal sies – som gjellet!
Dette syndromet gjorde seg også sterkt gjeldene på Keith don’t Go hvor Nils Lofgren hørtes en smule sjelløs ut. Heldigvis for både forsterkeren og undertegnede har den sine åpenbare sterke sider på hele andre steder enn stemmer for gitaren til godeste Nils fremsto med en distinkt klarhet og en helt grei fylde på strengene selv om vi er milevis fra den Lady GaGa-inspirerte kjøttmengden man finner hos bl.a. McIntosh og Parasound.[/stextbox]
[stextbox id="custom" caption="Let's rock and... not roll nei..."]
Alle produkter har en akilleshæl og når vi snakker lyd så er det ikke sjelden at dette kalles “rock”. Dog, nevner du Nightwish, Dimmu Borgir, Linkin Park eller W.A.S.P for seriøse hfi-anmeldere vil de selvfølgelig riste på hodet og proklamere at den typen støy slettes ikke har noe å gjøre på et godt hifi-anlegg. Men seriøst, er det virkelig mulig å ikke la seg engasjere når Nightwish overgår seg selv midtveis i Slaying the Dreamer, Dimmu Borgir voldtar våre sanser i enhver låt, Chester fra Linkin Park skriker til eller når de tre gitaristene i W.A.S.P får djevelen til å flykte til himmelen med sin legendariske trøkk-solo i Chainsaw Charlie? På et middels anlegg kan dette høres ut som uorganisert støy hvor alt klapper sammen og beskrivelser som lydmessig lapskaus passer skammelig godt. Saken er imidlertid at disse sporene setter enormt høye krav til anlegget og når de først sitter snakker vi ikke lenger om musikk; vi snakker om opplevelser – opplevelser som stiller store krav til oppløsning, kontroll på alle frekvenser, store krefter i bassområdet og ikke minst en evne til å engasjere.
For Rotel RB1092 sin del gikk imidlertid ting spesielt på tverke når sporene ovenfor ble spilt igjennom. Infected viste tydelig at disse 500 klasse D wattene var stramme uten å ha spesielt med kjøtt på beinet, Roger Waters sin kjøter sleit med å komme seg vekk fra midten av lydbildet Ole Paus fremsto som litt for edru og altfor ung. Når man kombinerer dette og jeg slengte på heftige rockespor kollapset alt. Chester’s stemmeprakt hørtes mer ut som ukontrollert skrik og skrål mens låtene fremsto som nettopp lydmessig lapskaus. Nightwish klarte seg litt bedre siden Tarja har en fantastisk operastemme, men trøkket var så godt som forsvunnet som loffen til Larsen bak eksospotta på en Dodge Viper og det mektige inntrykket Dimmu Borgir mot normalt serverer ble degradert til en typisk “jaha, alt skjer mellom høytalere nøyaktig 2,5 meter foran meg ja”; kort sagt rocker denne boksen skremmende dårlig[/stextbox]
[stextbox id="custom" caption="Helgardering er faktisk ikke beste"]
Når en forsterker hadde en villedende utsalgspris på 20k og høstet utelukkende god-ord mens den fortsatt var å få tak i kan det umulig være feil samtidig som man har lov å være kravstor. Derfor er det en sann fryd å kunne konstantere at jeg er både imponert og skuffet til tusen.
For de som gjerne vil ha noe å drifte party-høytalera sine med kan dette være gull; med 2x500w til rådighet trøkker det godt på techno og det er ytterst sjelden man analyserer denne typen musikk mens forsterkeren også fungerer overkommelig på akustisk musikk og div annen demo-musikk. Men samtidig har denne forsterkeren sine klare begrensninger i samtlige områder av lydbildet og det virker som om Rotel har prøvd å helgardere seg litt for mye; fremfor å utheve noen fantastiske områder mens resten har blitt skadelidende har de prøvd å kjøre en flat linje ovenfor alle lydmessige parametere og resultatet har blitt en forsterker som i mine ører er helt grei til mye mens den faller nådeløst igjennom så fort det står rock på menyen.
[/stextbox]
En utmerket artikkel. Godt man kan følge med her og ikke bare avf..;)
å ikke si det; er vel ikke lenge til avf begynner å spore ip-adressa di og om du har vært innom konkurrerende sider så venter det bot og dævelskap
Dette er andre gangen jeg havnet i klinsj med dem på halvannet år og jeg må innrømme at jeg begynner å bli en smule lei dette overformynderiet.
Så det er vel ikke helt utenkelig at jeg kommer til å senke aktiviteten min på avf fremover..
Å je kom til å legge ut no bilder på hjemmekino.no som jeg ville linke til, siden bilde opplastingen ikke fungerte på avf for en tid tilbake og fikk kjeft, ja. Men jeg bare trekker på skuldrene og tenker bare, ja, ja…
Er vel egentlig ikke et stort problem for meg. Er vel ikke viktig nok, så finner man seg løsninger som går uttenom.. som å være medlem på mange forum og kunne se helheten alikavel.
Som jeg husker i riktig gamle dager, ikke nok å bare lese vg eller dagblad, man måtte lese begge + en del til for å få med seg helheten i nyhetsbildet.
Fint å være medlem her
Skal man se rent praktisk på det er det kanskje ikke et stort problem, men jeg synes prinsippet er like viktig – og ikke minst intensjonen bak avf. Det blir mer og mer tydelig at alt handler om penger for disse gutta og det å bruke godt skjønn er noe de absolutt ikke vil gjøre. Ironisk sett kan ikke jeg linke til Skrotorama (som er en filleblogg) men det er lov å linke til Finn som er norges største bruktmarked; skulle da tro finn var en konkurrent til avtorget..
“Problemet” blir vel at avf er såpass stort og omfangsrik at det rett og slett ikke finnes noen gode konkurrenter på det norske markedet så man vil automatisk frekventere forumet der. Men, delta tror jeg nok ikke at jeg kommer til å gjøre så mye fremover…
Godt å høre at Skrotorama faller i smak
jeg vil nok si det sånn at takhøyden her er en smule større enn på avf 
Takhøyde høres bra ut
Men det er som du sier. Avf er blit såå stort at det er rett og slett vanskelig å konkurere mot, om ikke spesielle personligheter kommer til å flytte på seg. Det skjer neppe. Så jeg føler meg litt tvungen, å må innrømme det, liker det egentlig ikke.
Jeg tror faktisk ikke at det hjelper at spesielle personligheter flytter på seg.
Ta for eksempel krigen mellom avf og hjemmekino; akto som på det tidspunktet jobbet for hjemmekino flyttet selvfølgelig på seg, devilej begynte å ta opp aktiviteten på hjemmekino og jeg ga det et hederlig forsøk (ikke at jeg skal påberope meg status som spesiell eller noe) samt et par “mindre” aktive ble også med over. Men uavhengig av vår innsats så holdt folket seg på avf.
På en side er det også et positivt tegn; om noen enkelte skulle være “the top of the tops” mens alle andre bare diltet etter ville alt ha gått ad dundas for lengst, men samtidig er det også jævelig synd. Avf lever hardt på at de er størst, at de har flest brukere og at de er det nettstedet med mest info rundt vår audiovisuelle hobby. Dermed har de heller ikke brukere som tørr å gå sammen for å få forandringer og dermed kan de fortsette å styre med jernhånd.
Når sant skal sies; er egentlig avf i seg selv så høggande bra? Jeg synes ikke det. Joda, de har lagt opp et forum, min hjemmekino, min hifi og artikler – ser man bort fra presentasjonene så finnes det tonnevis med tilsvarende sider bygd over samme lest men med andre temaer. Men, avf var først ute og som du påpeker så fikk de tak i personligheter som utmerker seg relativt tidlig og etter det har snøballen rullet og gått. Dermed trenger de ikke å legge så mye vekt på funksjonaliteten. ei heller høre på brukerne.
Som en forumdeltager påpekte i tråden min på avf så var hele nettstedet skremmende gammaldags og man finner i dag gratisløsninger som er langt mer stabile og definitivt mer elegante i sin fremtoning.
En liten oppfordring til alle som sier sin mening i gjennom “hva syntes du om denne artikkelen?”: Kan dere ikke også bruke kommentarfeltet og si litt om hvorfor dere trykket på “briljant” eller “bare skrot”?