Tittel: Sand Sharks
Produksjonsår: 2011.
Skuespillere: Rob Aguire, Julie Berman, D.T. Carney, Christina Corigliano, Hilary Cruz, Robert Pike Daniel, Tom Devlin, Vanessa Lee Evigan, Matthew Gittelson, Tom Harris, Brooke Hogan, Nick Nogan, Gina Holden, Zachariah Jay, Jeff Jonas.
Regi: Mark Atkins.
Manus: Cameron Larson.
Sjanger: Horror, Komedie.
Ifølge evolusjonsteorien har mennesket gått fra å være apekatter til primater til dagens intelligente utgave. Allikevel har filmpublikumet gang etter gang flokket seg til skjermene når såkalte creature features vises; filmer vi egentlig vet at kommer til å by på en dårlig filmopplevelse men som vi allikevel bare må se i håpet på at det kanskje muligens en eller annen gang skal komme noe bra. Etter å ha sett Sand Sharks er jeg ikke fult så sikker på at evolusjonsteorien er helt korrekt.
Øya White Sands kan ved første øyekast fortone seg som det reineste paradis på jord. Med uendelig lange sandstrender, en temperatur som oppfordrer til lite klær og sol året rundt burde White Sands ha vært en turistfelle uten like. Men en blodig historie takket være et haiangrep for noen år siden er White Sands et forholdsvis dødt sted. Når en lokal mann bestemmer seg for å sette White Sands på kartet med en heidundrande sommerfestival burde fremtiden se lysere ut, men når ivrige badegjester begynner å dukke opp halvspiste langt oppe på strendene skal det vise seg marerittet bare så vidt har begynt.
Å lage en vellykket creature feature krever en filmskaper som behersker det seriøse så vel som det fantasifulle bygget over en lest av selvironi og på bakgrunn av et manus signert Camerson Larson får regissør Mark Atkins mer enn nok å boltre seg i. Som tittel og handlingssammendrag åpenlyst avslører så blir vi det som de håpfulle filmelskerne vi er dratt med inn i en verden hvor evolusjonen har resultert i en hairase som kan bevege seg i sand og dermed gjøre jobben enda vanskelig for filmens produksjonscrew.
Hvor Jaws maktet å bruke vannet til sin fordel makter Sand Sharks fint lite annet enn å irritere fletta av sitt kjære publikum. Når konseptet er så såre enkelt som at redningen er å holde seg unna stranda flyttes fokuset over på et blomstrende rollegalleri med intetsigende tomskaller hvis hovedoppgave er å parodiere tilsvarende filmer på det mest ekstreme mens disse CGI-fiskene hopper og spretter i klassisk “now you see me, now you dont”-stil. Spenning er dermed en ekstrem mangelvare og i lys av dette legges det opp til at man skal juble når filmens rollegalleri ender opp som fiskesnacks.
Å juble gjør man garantert, men neppe før rulleteksten flommer over skjermen. Det å parodiere andre filmer krever at man med respekt gjør relevant narr av de og det er noe Sand Sharks ikke gjør. Dialogen vitner sterkt om en manusforfatter i dårlig forfatning og fremstår mer som en evigvarende rekke med tafatte one-linere presentert av skuespillere i sitt livs dårligste form. Vi overøses med lekre babes som hadde gjort seg bedre om de holdt kjeft, mannfolk som later til å være kameraskye og vakre ungdommer som løper rundt. skriker, og blir til slutt spist utenfor kameraet.
Det var nettopp dette “spise-aspektet” som kunne ha blitt noe for på papiret så kunne det ha vært ganske så underholdene med gigantiske haier som hopper og spretter på strendene mens blodet flyter. Når budsjettet ikke tillater mer enn 1 liter med blod fordelt på halvannen time stiller imidlertid saken seg i et helt annet lys og ender opp som en typisk “la effektene skjule “cash- og – fantasi- mangelen”. Det er ingen fryd å se disse angrepene, når sant skal sies er det like pinlig som å høre skuespillerne presentere sine replikker og når the grand finale endelig tar sted så var i alle fall jeg så drittlei at potensialet forsvant som narkosmuglere i Mexico.
Vår søken etter en god creature-feature vil garantert fortsette med full fart fremover og det til tross for at Sand Sharks noe av det pinligste, platteste og mest elendige som finnes på markedet i dag. Selv om alle mennesker er forskjellige så skal det vanskelig tenkes at noen faktisk kommer til å juble over denne salige lapskausen av flau dialog, elendige effekter og en fremdrift NSB verdig. Allikevel vil Sand Sharks bli sett og jeg er fristet til å si at evolusjonsteorien sett i forhold til menneskeheten er i ferd med å reverseres.
