Produksjonsår: 2009
Plattform: Playstation 3 (testet), X-Box 360
Utvikler: Namco
Spillmodus(er): Singleplayer, Multiplayer
Sjanger: Fighting
Anmeldt av: Rune Fredstad
Helt fra Playstation 1 og frem til i dag har kampen om tronen innenfor fightingsjangeren stadig nådd nye høyder og bunner med hvor Tekken så langt har fremstått som den udiskutable favoritten selv om f.eks. Battle Arena Toshinen, Killer Instinct, Virtua Fighter og Soul Calibur bare for å nevne noen har gjort sitt ytterste for å vippe The King of Iron Fist av tronen. Med kapittel seks gjør Namco en slags helomvending ved å lytte til spillerne og fjernet rusk og fanteri mens de har gått tilbake til suksessformelen som en gang gjorde Tekken til en snakkis blant både hard core gamere, button smashere og de som bare ville denge løs på venna sine under lystige lag uten knuste kjever, halve tenner og ei natt i kasjotten.
Tekken har alltid handlet om tre essensielle ting; tilgjengelighet, omfang og dybde – selvfølgelig kombinert med en fantastisk grafikk og denne sjette delen følger formelen slavisk fra start til slutt.
Omfanget av karakterer har aldri vært større for med 40 til rådighet helt fra start og en endeløs rekke moves for hver karakter bør man bruke opp samtlige egenmeldinger og gjerne ett par feriedager om man vil lære seg alt på kortest mulig tid. Allikevel er dette også et uhyre enkelt og tilgjengelig spill for selv nybegynnere. Med det tradisjonelle kontrollsystemet hvor hver knapp er koblet opp mot en av karakterens lemmer får man helt fra starten av en god mulighet til å dælje løs på motstanderne mens man gradvis kan dykke ned i et enormt repertoar bestående av omfattende og dødelig komboer som nesten garantert kan ta pusten fra noen og enhver mens man sakte men sikkert trener seg opp til å mørbanke livskiten ut av enhver kamerat som tørr å stikke innom for en tradisjonell spillkveld. Om du føler for å button smashe det du kan med f.eks. Eddy Gordo eller sloss på en uhyre teknisk måte med Lars er resultatet det samme; moro er det lell – helt frem til man blir mørbanka og innser at man slettes ikke var så flink som man først trodde. Og et er også ett av seriens sterkeste kort; En ting er å dælje løs på knappene, en annen ting er å lære seg de lekreste og mest ødeleggende komboene, men lærer du deg ikke timing og bruk av omgivelser vil du en dag fremstå som en grønnskolling av et roadkill. Fryden over å slenge bestekameraten sin inn i en vegg og utføre en uendelig string av moves mens fyren sitter og river seg i håret er upåklagelig!
Om tilgjengeligheten og omfanget rent spillteknisk er nesten overveldende står det slettes ikke noe dårligere til med spillets moduser. Off Line har man de tradisjonelle arcade, survival og time attack, men i tråd med tidens trend har Namco denne gangen tatt seg skikkelig i både nakkeskinn og sideflesk og servert oss også her ett omfang det virkelig står respekt av. For hvor kjedelig er det ikke å sloss med computerstyrte motstandere man lærer seg å forutse hvert minste trekk til? Som en særdeles hyggelig feature byr Namco oss denne gangen på såkalte Ghost-spillere, eller replikaer av andre menneskelige spillere. Dette i seg selv byr på en omfattende variasjon og med muligheten til både laste opp og ned ghost fra nettet står du aldri i fare for å gå tom for ferske og freske motstandere. Dog skal det ærlig sies at selv om dette er et av spillets sterkere kort blir det fullstendig satt i skyggen av spillets historiemodus. Borte er det håpløse og utdaterte konseptet med arcade hvor hver figur for en sluttfilm og inn har det kommet en modus hvor du reiser verda rundt og sloss mot de andre karakterene. Måten du spiller på er imidlertid drastisk forandret fra de mer tradisjonelle modusene for her skal du igjennom en lang rekke brett hvor du har full bevegelsefrihet i alle retninger gitt innenfor et begrenset område og dette er uten tvil både en utfordrende, irriterende og velkommen modus. For hva sies om å bli møtt av et titalls fiender som mer enn gjerne banker snørra ut av deg mens du sliter som en trebeint hest på veddeløpsbanen med velge hvem av de du selv vil gi en voldelig lærepenge? Irritasjonsmomenter er til å ta og føle på! Akkurat i det du har full fokus på en motstander kommer hans to partnere bakfra og serverer deg en uhyre ekkel kombo som kanskje ender fremgangen din en gang for alle og tro meg når jeg sier at du mer enn en gang må sloss deg helt frem til bossene før du plutselig må ta hele brettet på nytt. Fordelen er imidlertid at Namco denne gangen virkelig har tatt det helt ut i forhold til utbyttet. Hvor tilsvarende spill ofte byr på enkle historier og korte klipp byr Tekken 6 på en nesten perverst omfattende historie servert i nesten 40 klipp av skyhøy kvalitet og varierende spilletid. Selv sleit jeg som et dyr med å fullføre modusen men når det endelig ble gjort brukte jeg ikke lange stunden før jeg kjøpte inn både snacks og brus, satt meg til rette og så igjennom alle filmene som totalt sett gruser livsskiten ut av mye ræl vi ser på kinoen nå om dagen.
Således virker Tekken 6 til å være noe nært perfekt når kalenderen viser 2010 for hvem kan si nei til en enorm dybde i både moves og filmer mens modusene kan holde deg oppdatert dag etter dag? Mange! For når man har unnagjort spillets glimrende story mode, banket livskiten ut av et titalls motstandere i både survival, time attack og team battle vil man naturligvis gå over til det fighting spill har handlet om fra dag 1; mann til mann kamper ! Når man først har kommet så langt har man kanskje ubevisst allerede hevet seg selv flere hakk når det gjelder dyktighet og det er først da spillets mer negative sider trer frem i lyset og bringer gleden ett par hakk ned. For er det to ting Tekken 6 virkelig sliter med så er det et reaksjonsbasert tempo og loading-tid. Sistnevnte er etter dagens standard en utrolig langdryg affære og når man først har kverket sin motstander eller blitt kverket i løpet av noen få sekunder er det en sann lidelse å vente flere titalls sekunder på at man kan velge en ny karakterer og kaste seg inn i ringen igjen. Når man først kommer seg inn i ringen og kommer godt i gang vil man gjerne få opp tempoet på slossingen for hvem vil vel gi motstanderen en muligheten til å gjøre comeback? Da er det ubeskrivelig irriterende at spillet slettes ikke er så kjapt som f.eks. Street Fighter 4 til å registrere tastetrykkene dine og i en situasjon hvor milisekunder kan ha alt å si er frustrasjonen til å ta og føle på når man takket være spillets tekniske begrensninger bommer fullstendig og ender opp som en sprellende kjøttklump på bakken mens motstanderen jubler hemningsløst over den lille tabben din som viste seg å avgjøre hele matchen.
Tekken 6 kom ut i slutten av 2009 og når denne omtalen skrives viser kalenderen 2010; til tross for den utilgivelige lange loadetiden og de markante problemene med spillets evne til å registrere tastetrykk når man virkelig kommer inn i spillet er er Tekken 6 i ordenes sanne forstand kongen av slosspill for med en enorm mengde features, et grandiost karaktergalleri og tusenvis med moves og combos, en fantastisk grafikk og ikke minst evnen til å frembringen en pubertal glede hos spilleren når han/hun kan mørbanka både venner og den kunstige intelligensen uten at det går utover rullebladet. Dette er rett og slett et fantastisk slossespill som nærmer seg perfeksjon uten å helt være der riktig enda.
Jeg er faktisk ganske uenig med din endelige avgjørelse her. Spillet slo meg som for dårlig gjennomført og alt for kjedelig.
Tekken har for meg vært en legendarisk opplevelse ifra jeg spilte det første spillet og helt fram til det avhengihetsskapende Tekken tag. Når nå et nytt spill kommer så jeg for meg ikke bare en mer avansert enspillermulighet med bedre filmer og like fokus på de originale Tekken historiene ifra de japanske manga og animefilmene, men nei. Singelplayer var for meg et eneste stort gjesp. Det var enkelt, det var blottet for enhver historie og kanskje værst av alt, det minnet mer om et gammelt arcade spill med stick og to røde og to blå knapper..
Multiplayer var som alltid det den har vært, men her også følte jeg at noe manglet. Flere figurer er jeg alltid fan av, men der man i feks Tekken Tag finner goder og svakheter med alle og klare verdifulle comboer er veien til nådeløse seier så ble Tekken 6 en mash-fight av de store. Man trengte ikke se på kontrollene et sekund for å vinne for her gikk comboene SÅ lett og SÅ raskt at jeg tørr påstå at jeg skal banke alle som kommer i min vei uten EN combo på mer enn tre trykk..
At spillet kom etter SÅ lang tid uten at det var forandret med annet enn litt grafikk og flere folk var også meget skuffende.
Jeg er enig i at visse ting kunne ha vært gjort bedre, men jeg synes da at singelplayerdelen var mer enn god nok med tanke på at spillets hovedfokus ligger på multiplayerdelen. Alt stæsjet man finner på singleplayer delen er mer et overraskende omfattende tilbud til spillerne..
Det at story moden var enkel vil jeg nok bare si meg halvveis enig i; riktignok var flere av brettene en rein leik, men f.eks. Nightmare Train og det brettet som avsluttes med Jin ga meg nok utfordring til at madamen ikke tørte å komme inn
#2 Men det ble rett og slett feil i mine øyne. Singelplayer delen kunne vært “tekken 6 – psp edition” eller noe slikt. Singelplayer på console bør være mer, det burde vært historie og kanskje viktigst av alt mye one on one combat. For det er jo tross alt det tekken er.
..som det “alltid har vært”. Historien og presentasjonen av denne i story-modusen var jo langt mer omfattende og bedre gjennomført enn i flertallet av dagens fightingspill. Så kan det jo diskuteres om det var riktig å sentrere alt rundt Lars, men på en annen side ville man jo aldri ha blitt ferdig med spillet om hver figur hadde en egen story mode like omfattende.
Og måten den spilles på syntes jeg som sagt at var forfriskende. Man har “alltid” den typiske en til en kampen ganger 10 før man får en sluttfilm og det begynner å bli relativt ensformig i mine øyne.
Men når det er sagt er jeg enig i at gjennomføringen strengt tatt kunne ha vært bedre. Grafikken var ikke direkte legendarisk og det var til tider sykt irriterende at man måtte fokusere på en motstander mens resten virret rundt og tuppet deg i nøttene både titt og ofte..
#4 Jeg syntes den ble rett og slett feil. Historien rundt Tekken må omhandle Haihatchi og hans sønn sin kamp rundt familie-firmaet. Det er jo tross alt dette som er grunnlaget for at man starter Tekken turneringene.
At det er andre karrakterer er jo flott, og jo mer historie vi får rundt dem er bra, men å slenge ut et 2D walk and slap spill med litt dialog var for meg et steg bakover.
Jeg syntes at siden man gikk ut og skrøt veldig av singelplayer delen før spillet kom så burde man kunne presantere en løsning bedre enn dette. Hva med at du velger en karakter, får historien servert i filmsekvenser, så følger du han i kampene fram til Tekken. Ser hvem han hater, hvem han liker etc. At det er feks programert inn nederlag som skal drive oss videre ville vært meget bra. Det jeg savnet var friheten til å velge mine egne karakterer og utvikle dem, når man så i enden kan ta for seg dem som man vet igjennom historiebygging er deres mål å slå.
Men historien omhandler jo Heihatchi og hans sønn, og selv om kampen ikke direkte gjelder kontrollen over familiefirmaet så gjør det jo det indirekte..
Jeg har også tenkt tanken rundt en story mode hvor man kunne velge sin egen karakter fra starten av og få servert vedkommendes historie i omfattende filmsnutter. Men dette vil jo ha gjort spillet ekstremt tidkrevende og ikke minst ekstremt vanskelig. Nightmare train med en figur du overhodet ikke mestrer? Yaiks!
Ps: ditt beste tips for å slå godeste Nancy? Jeg kommer veldig nær med DJ men det har liksom ikke helt gått i boks enda..