Tittel: Tekken: Blood Vengeance
Produksjonsår: 2011.
Skuespillere: Isshin Chiba, Erik Scott Kimerer, Yuki Matsuoka, Amanda Celine Miller, Mamoru Miyano, Ryotaro Okiayu, Maaya Sakamoto, Masanori Shinohara, Hidenari Ugaki, Cristiana Valenzuela, Akeno Watanabe.
Regi: Yoichi Mori.
Manus: Dai Sato.
Sjanger: Action, Kampsport.
Det er faktisk ikke mer enn ett skarve år siden vi fikk spillefilmen Tekken hvor unge så vel som gamle kampsportstjerner portretterte disse spillfigurene med mildt sagt variabelt hell, og med en setting like rotete som et hvilket som helst gutterom var det mange av oss Tekken-elskere som satt slukøret tilbake mens vi savnet de fantastiske kortfilmene i spillene.
Kamsportstudenten Ling Xiaoyu hvis evne til å ødelegge omgivelsene rundt seg blir kidnappet av mystisk organisasjon for å etterforske forsvinningen til en ung mann. Men når Ling roter seg stadig dypere inn i saken går det opp for hun at det her handler om så mye mer enn en enkelt forsvinning. Med 3 generasjoner Mishima i mot seg må hun gi alt i kampen for å ikke bukke under for en makt så ond at den kan konsumere hele vår verden.
Det at filmer basert på spill skal være elendige later til å være en sannhet hogget i stein men i 2011 har vi tross alt teknologi som glatt forvandler dette en gang så tidløse materialet til intet annet enn støv. Med Blood Vengeance tar manusforfatter Dai Sato rennafart og gir fingeren til alt det nymotens skvipet som har infisert de senere spillene. Denne animasjonsfilmen tar oss med inn i den brutale historien til Mishima-familien hvor Heihatchi, Kazuya og Jin i alle år har ligget i en uendelig krig med hverandre. Derfor skal det ikke påstås at Blood Vengeance egentlig tilfører Tekken-universet noe nytt rent historiemessig. For med 6 stk tung historieorienterte spill er det meste forklart.
Mangel på originalitet til side. Måten dette presenteres på vil få fansen til å sikle som om det var Pamela Anderson (eller muligens Anna Williams) i rød bikini som struttet på skjermen og alle andre til å lure på hvilket barnslig ræl dette er. Takket være regissør Yoichi Mori er Blood Vengeance mektig tro mot spillene. Her blandes den lekne barnsligheten nærmest sømløst med det blodtunge alvoret og i god Tekken-tradisjon tar det fullstendig av med slossende pandaer, sexy roboter og nesten karikerte skurker som vi har lært oss å elske opp igjennom årenes gang.
Dramaturgien er minst like lekker,og muligens lekrere enn spillene der filmen begynner i et godt driv bare for så å øke i intensitet for hvert femte minutt som går. Actionscenene er noe nært perfekte uten glipper, klippingen er kjapp men oversiktelig og animasjonen flyter perfekt avgårde. Med tanke på hvordan dette er gjennomført går det her mange ekte actionfilmer en skyhøy gang. Tross alt får man se flere av sine favorittkarakterer i fri dressur mens treverk splintres, ting sprenges og slag og spark utdeles med den største eleganse.
Det er vanskelig å anbefale en film når jeg vet at flertallet av leserne vil se på den som en toskete tegnefilm. Så for å unngå stinkbomber i postkassa mi vil jeg si det så enkelt som at dette er en film for fansen og for en film det har blitt. Det visuelle er strøkent, det er actionfyllt og morsomt, det er engasjerende og det gir oss alt det vi en gang i tiden elsket ved Tekken.
