Tittel: The Human Centipede 2: Full Sequence
Produksjonsår: 2011.
Skuespillere: Laurence R. Harvey, Ashlynn Yennie, Maddi Black, Kandace Caine, Dominic Borrelli, Lucas Hansen, Lee Nicholas Harris, Dan Burman, Daniel Jude Gennis, Georgia Goodrick, Emma Lock, Katherine Templar, Peter Blankenstein, Vivien Bridson, Bill Hutchens.
Regi: Tom Six.
Manus: Tom Six.
Sjanger: Horror.
De som har ett snev av filminteresse har neppe unngått å ha hørt om rabalderet The Human Centipede 1 skapte. På papiret skulle dette være den mest sjokkerende filmen noen sinne og pr-kampanjen oste det stil av. Selv fant jeg hele filmen til å være en dørgande kjedelig affære og jeg var slettes ikke aleine om akkurat det. Med toeren har manusforfatter og regissør Tom Six satt seg som mål å skremme mannsskiten ut av svigermor på flatmark.
Si hei til Martin. Martin er en godt voksen mann som bor hos sin mor. Han er kort og lubben. Han snakker ikke og han ser ikke ut i verken dags- eller måne- lys. Men Martin er en mann du ikke skal skue på hentesveisen. Sykelig opptatt av filmen The Human Centipede fantaserer Martin om å lage sin egen utgave av et menneskelig tusenbein. Alt han trenger er 12 intetanende ofre. For mangelen på medfølelse har han allerede i bøtter og spann.
Originalen hadde et stort potensial men rotet seg fullstendig bort etterhvert som den krabbet seg bortover. Selv etterlyste jeg mer sjokkerende uhygge og akkurat det er et ønske jeg angrer dypt og inderlig på. For med toeren lykkes Tom Six over all forventning. I alle fall med å skape noe ekkelt.
Historien i seg selv er ikke overraskende en veritabel omskrivning av originalen og i tradisjonens tro legger ikke Mr Six opp til noe som helst spenning. Det han derimot legger opp til en krypende og visuell horroropplevelse av de sjeldne. Hans første og kanskje mest fremtredende grep er å presentere hele filmen i sortt/hvitt med tidvis fargelegging av enkelte detaljer. Hvis vi sier at noen filmer farger blodet rødt har Six valgt seg ut fargen brun og du kan garantert gjette deg til hva dette brukes på.
Valget om å kjøre en slags eldgammel film noir stil skaper ett inntrykk av en slags morbid kunstfilm og det skal også mye til for å ikke la seg imponere over filmens korte, men store jævel i form av Laurence R. Harvey. Denne ordfattige og sterkt korpulente personen av kort vekst får karakterer som Freddy Krueger, Jigsaw og Jason til å fremstå som Jarl Goli fra Portveien 2. Mannen har et enormt register når det kommer til væremåte, fysisk fremtoning, ansiktsuttrykk og han topper det hele med ett par pokker så ekle øyne.
Uheldigvis for som velger å se denne oppfølgeren så måtte Tom Six med toeren overgå originalen og med tanke på hvor mye kritikk den fikk for å ikke være sjokkerende nok valgte mannen å ta i bruk så mange filmtabuer han kunne for så å presentere de så ekkelt som overhodet mulig. Om det fungerer er en helt annen ting. Riktignok byr filmen på øyeblikk av ektefølt skrekk og creepy horror-faktor så det ljomer etter for når Martin med noe mindre sofistikert verktøy enn hva han fyren i originalen hadde, tar fatt på skapelsen ligger det i kortene at scenene kan få selv det mest hardbarkede gjengmedlemmet fra Frogner Clean Cuts til å trekke beina opp i sofaen.
Hadde det nå bare holdt med å ta opp beina! Tom Six’ trang til å ta i bruk tabuer og eksponere de i all sin diabolske prakt er også det som virkelig får dette til å bli en nesten ubrukelig film. Hvor man i f.eks. Saw har en viss underholdningsverdi i de drøye drapene får man i The Human Centipede 2 servert disse makabre drapene i en så realistisk innpakning som overhodet mulig og selv om jeg muligens tråkker noen på nøttene nå så vil jeg si det så enkelt som at den som finner filmatisk nytelse i disse scenene bør sperres inne! Dette er stygt, forjævelig, ekkelt, grufult, ondskapsfullt og fullstendig motbydelig, og det vitner om en filmskaper som mangler langt mer enn en skrue.
Det er mange som elsker å sjokkeres av de mest grufulle filmene som finnes og de får uten tvil nok å fråtse i her. Men for oss andre er det Laurence H. Harvey som gjør denne filmen verdt å se helt frem til selve faenskapen settes i gang og filmer går fra å være en atmosfærisk og psykotisk hororthriller til å bli en beint motbydelig drittfilm laget ene og alene for å pushe grenser som strengt tatt ikke trengs å pushes.
