W.A.S.P: Babylon

Crazy.
Live To Die Another Day.
Babylon’s Burning.
Burn.
Into The Fire.
Thunder Red.
Seas of Fire.
Godless Run.
Promised Land.

Tilbake på 80tallet var W.A.S.P rockens kanskje fremste provokatører med sine blodige sceneshow, sitt utpregede bruk av banneord og ikke minst sitt rykte som var alt annet svigermors drøm. Religiøse figurer og flere foreninger la de for hat og ungdommen elsket de. De ble selve symbolet på datidens ungdomsopprør. Det at denne gruppen skulle holde koken selv til 2009 var det få som ventet og etter deres forrige album var det nok flere som lurte på hvor lenge dette kunne fungere. Til tross for ett par hederlige unntak opp igjennom årene hadde W.A.S.P blitt ei gruppe som hadde mistet evnen til å sjokkere samtidig som de musikalsk sett bevegde seg i en litt mer kommersiell retning. Konsertene bare tydelig preg av gamle hits og dett var dett. Med Babylon makter Blackie Lawless å bringe oss tilbake til 80 tallet, og det med glans.

Etter hvert som årene har gått har W.A.S.P gått fra å være ett band til å bli Blackie Lawless med venner. Resten av besetningen har blitt byttet ut flere ganger og musikkmessig handler alt om Blackie og hans visjoner. Allerede i åpningslåten Crazy gjør denne svartkledde og bleike mannen det klinkende klart at ur-rockens tider slettes ikke er over; den har just begynt. Med den gamle auraen i form av fete riff og aggressive trommer starter en 9delt tale om en manns frykt for dagens samfunn og dets ledere. Live to die another day følger fint opp dette uten å utprege seg på noen som helst måte. Lydbildet er fortsatt til dels rotete og røft, det skal være rocka og de lydinteresserte vil finne fint lite å hente på dette albumet. For denne litt garasjeaktige lyden springer ut i full blomst på Babylon’s Burning hvor lydbildet fremstår som litt rydiggere, riffene er enda sterkere og Blackie’s vokal står frem som en liten knyttneve kledd i pur frykt og temperament. Platas første virkelige juvel kommer i form av Burn som ber deg relativt uhøfelig om å lukke øynene og drømme deg ett par tiår tilbake til den gangen man headbanga hensynsløst til I Wanna Be Sombody og The Last Command. Den urrocken fortsetter hemningsløst med Into The Fire og Thunder Red før det kulminerer i Seas of Fire som er grandiost og smelltøft med tunge trommer fra Mike Dupke, virile riff fra Doug Blair, herlige bassganger fra Mike Duda og ikke minst sjefen sjøl i storform. Hvorfor Blackie har valgt å legge inn den litt vell rolige Godless Run rett før platas siste spor er over mine fatteevne, men dette tilgis glatt når Promised Land får æren av å avslutte med den samme råskapen og stilen som gjorde W.A.S.P legendariske i utgangspunktet. Vokalen er herlig leikende og rytmedrevet mens teksten sitter som ei kule der den høvler over den generelle oppfatningen av hva paradiset egentlig er. Dette er vår tids Missisippi Queen!

Babylon er ikke denne gruppens sterkeste album noensinne, men det er så absolutt ett av de tøffeste og beste på en meget lang stund. Fra første til siste spor får vi en oppleve en fantastisk progresjon som elegant gir en finger til det etablerte og oppbrukte mens det gradvis går over til å bli en høyst velkommen reprise av deres golden era selv om monsterhittene med unntak av Promised Land mangler. Noen ny I Wanna Be Somebody eller The Last Command kommer dessverre ikke, men når albumet avslutter med den fantastiske Promised Land er det bare å puste lettet ut og konstatere at W.A.S.P med Blackie Lawless i spissen nok en gang har funnet seg selv, og 30 oktober det konsert i Oslo. Etter dette albumet hersker det ingen tvil om at undertegnede blir å finne rett foran scenen til tross for at jeg har hørt de 8 ganger live tidligere.