Tittel: Wrong Turn 4: Bloody Beginnings
Produksjonsår: 2011.
Skuespillere: Sean Skene, Blane Cypurda, Dan Skene, Tristan Carlucci, Scott Johson, Bryan Verot, Jennifer Pudavick, Tenika Davis, Kaitlyn Wong, Terra Vnesa, Victor Zinck Jr, Dean Armstrong, Ali Tataryn, Samantha Kendrick, Arne MacPherson.
Regi: Declan O’Brien.
Manus: Declan O’Brien.
Sjanger: Horror.
Den første fikk oss til å trekke beina opp i sofaen mens den andre fremkalte den ene latterkrampen etter den andre. Den tredje derimot, den fikk oss til å ville saksøke produsenten for å ha ødelagt halvannen time av livet vårt. Om det er ønsket om å reise liket etter treeren eller drømmen om å reboote hele serien som er motivasjonen bak Bloody Beginnings vites ei, men det er neppe en film du slutter å prate om.
Året er 2003 og en gruppe studenter legger ut på den årlige hytteturen sin vinterstid. Med godt humør, nok av gress og alkohol, og ikke minst lysten på hverandre ligger alt til rette for en superb fest. Bortsett fra det lille faktumet at de tar feil vei og havner på et nedlagt sykehus mens stormen utenfor blir bare verre og verre. Det tar imidlertid ikke lange stunden før stormen er deres minste problem; med en historie skrevet i blod har bygningen fortsatt noen pasienter igjen og for ungdommene skal den store festen blir litt mer spennende enn hva de kunne ha tenkt seg.
Det å lage en en forgjenger er som regel et siste og desperat forsøk på å redde en filmserie men i vår verden har det seg dessverre slik at en filmserie som har driti såpass på draget neppe tiltrekker seg de virkelig dyktige folkene. For Wrong Turn 4 er saken ikke så veldig mye annerledes for bak kameraet og manuset står Declan 0´Brian som dreit ned leggen med Wrong Turn 3 for så å overraske oss med den lettere geniale Sharktopus. Wrong Turn 4 starter med en forrykende blodig symfoni som virkelig lever opp til filmens undertittel. Med klassiske toner i bakgrunnen blir vi tatt med inn i dette mentalsjukehuset hvor de innavla pasientene går fullstendig psyko-bananas på de ansatte så vel som hverandre. Her slites kropper i stykker, vitale kroppsdeler blir mishandlet til det ugjenkjennelige og ett par drøye behandlingsmetoder dras en smule langt.
Og så stopper det. Fullstendig opp! Det som fort kunne ha blitt en perfekt reboot så vel som en historietime av den makabre sorten viser seg så altfor fort å bli en ensformig oppvisning i idioti og klisjeer. Bakgrunnshistorien til de innavla kjøtteterne serveres utelukkende i åpningsscenen og resten av filmen konsentreres om de stakkarslige ungdommene som byr på de to deilige lesbene, den frekke tøffingen og alle andre stereotyper du kan tenke deg. Et godt utgangspunkt for å juble når de en etter en blir tatt av dage men med et tempo ei halv-lam snegle verdig tar det tid. Lang tid. Og i mellomtida skal man være mer enn lettere fullesjuk for å unngå å legge merke til filmens ekstreme mangler i forhold til dybde, logikk og troverdighet. Sistnevnte er åpenbart et diskusjonsmoment innenfor denne sjangeren, men ser man på de tidligere kapitlene har de lagt stor vekt på å by på så realistisk horror som overhodet mulig.
Dialogen er ikke engang idiotforklart; den er verre. Og skuespillerne som du neppe har sett tidligere – og neppe får se igjen – presterer på et nivå som nesten ikke er verdt å skrive om. Det er nesten fascinerende å se at slike skuespillere faktisk blir ansatt for å slaktes men fremfor å bejuble deres makabre dødsfall utvikler man som seer raskt en medfølelse for deres mangel på talent.Når den uhordelige lange dødperioden endelig går mot slutten legger ikke regissør O´Brien fingrene i mellom; dødsfallene kommer tett som haggel og det er ingen som skal anklage fyren for ikke å prøve. Problemet er imidlertid det at det visuelle blir for enkelt, dødsscenene er lite spektakulære og kontra seriens tidligere gyldne øyeblikk fremstår disse som forholdsvis impotente.
Wrong Turn blir med nr 4 en av de mest variable horrorseriene vi har fått servert. Fra å åpne fantastisk tryna den fullstendig før den hoppet opp til øverste nivå bare for så å gå fullstendig på røven med nr 3 og der holder den seg med Bloody Beginnings. I en film som skal vise oss opprinnelsen til disse kannibalene er horror strengt tatt påkrevd og når den uteblir forvandler filmen fremtoning og ender opp som en neddopet utholdenhetsprøve av verste sort.
